Sammen­drag

SKUL (Sosial bæredyktighet ved kulturminner/miljøer) er et prosjekt hvor hovedformålet har vært en kunnskapsinnhenting om sosial velferd og kulturmiljøer i Norden. Prosjektet har vært finansiert av Nordisk Ministerråd og har løpt gjennom 2022.

Formålet har vært å gjennomføre en kunnskapsinnsamling om kulturmiljøers innvirkning på sosial velferd – et av FNs bærekraftsmål. Blant annet har man gjennom prosjektet ønsket å undersøke om kulturmiljøer har innvirkning på barn, unges og ny- tilflyttedes velferd, samt om kulturmiljøer er viktig for folks trivsel og valg av bosted, for å nevne noen faktorer som inngår i velferdsbegrepet.

I dette prosjektet har vi i hovedsak forsøkt å holde oss til begrepet kulturmiljøer i delen som er skrevet på norsk da dette erstattet begrepene kulturminner, fysisk kulturarv fra 2019 da en ny Stortingsmelding ble enstemmig vedtatt. Men noen avvik kan forekomme.

Det er gjennomført en litteraturgjennomgang, en spørreundersøkelse og åtte casestudier i fire ulike nordiske land. Dette har resultert i innspill til hvordan man kan nyttiggjøre seg kunnskapen og legge til rette slik at den sosiale velferden rundt kulturmiljøene økes eller kan økes i fremtiden.

Litteraturgjennomgangen har først og fremst tatt utgangspunkt i den skandinaviske litteraturen for å gi kontekst til spørsmålene i spørreundersøkelsen og til casestudien. Det er dog også gått gjennom noen studier fra Scotland hvor det er gjennomført spørreundersøkelser og casestudier som grenser opp til denne gjennomgangen, men hvor konteksten er så vidt forskjellig at de ikke ble inkludert i litteraturgjennomgangen.

I spørreundersøkelsen som ble sendt ut av Opinion AS sommeren 2022 til representative utvalg i Norge, Sverige og Danmark spurte vi blant annet om hvilken rolle kulturmiljøer spilte i respondentenes barndom – hvor ofte de ble tatt med til kulturmiljøer. Videre ble det stilt en rekke spørsmål om kulturmiljøenes funksjon; om de gjør stedet man bor mer attraktivt å bosette seg, om kommunen man bor i bruker kulturmiljøer som en ressurs som utvikling av samfunnet, og om man – når man har besøk utenfra – tar de med til kulturmiljøer i nærområder. Langt de fleste som deltar i spørreundersøkelsen kjenner til kulturmiljøene i sine nærområder og er stolte av dem, selv om natur har mer å si for hvor man bosetter seg. Det er noe variasjon mellom landene, men ikke mye. Vi finner også at interessen for kulturmiljø øker med alder.

Vi spurte også om respondentene benyttet kulturmiljøer mer i forbindelse med pandemien, og det var en klar økning i alle tre land, selv om bruken økte mest i Danmark.

Det ble i alt gjennomført åtte casestudier i Danmark, Sverige, Norge og på Færøyene. Casestudiene ble valgt med hjelp fra referansegruppens medlemmer. Det var et ønske om at to av casene skulle være grensekryssende, at casene skulle representere ulike tidsepoker, at noen skulle være av mer rural karakter, mens andre skulle ha mer urbant preg. Noen av casene har vært preget av fraflytning, mens i andre case har denne trenden snudd. Det har også vært fokus på å velge caser som har vært funksjonstømte og transformert og fylt med ny bruk, mens andre fortsatt er i bruk med sitt opprinnelige formål.

Det ble gjennomført semistrukturerte intervjuer i alle casene. Med semistrukturerte intervjuer menes at den som intervjuer følger en intervjuguide med ferdige oppsatte spørsmål, men dersom den som intervjues, kommer med informasjon underveis som ikke var forutsett på forhånd og som den som intervjuer mener kan bidra til å opplyse prosjektets temaer vil man elaborere på disse spørsmålene. Dette i motsetning til strukturerte intervjuer hvor man bare stiller de spørsmålene som er ferdig oppsatt i intervjuguiden.  Vi ser at casene er viktige for lokalmiljøene. Noen har også verdi som regionale og nasjonale kulturmiljøer. Dette kan selvsagt ha med utvalget av kulturmiljøer i studien å gjøre. Vi finner at i flere case er det en del konflikter knyttet til kulturmiljøene. Dette dreier seg vanligvis om virkemiddelbruken heller enn målet med kulturmiljøene (som de fleste vanligvis er enige i). Det hersker nemlig liten tvil om at kulturmiljøene som er studert er viktige for de som lever og bor i nærheten av caseområdene, og for de som arbeider med dem. Kulturmiljøer kan også være en viktig bidragsyter til folkehelsearbeidet dersom de tas i bruk på en riktig måte, og de har et stort uutnyttet potensial i sine lokalmiljøer. Dette henger også godt sammen med spørsmålet som ble stilt i spørreundersøkelsen hvor vi så at bruken av kulturmiljøer økte under pandemien. Mennesker har ulike behov og ønsker, og ikke alle brukte naturen under pandemien. Det er derfor viktig at myndighetene i sitt videre arbeid med beredskapsplaner har i mente at tilbudet i krisesituasjoner til befolkningen ikke er ens. Det eneste vi vet om neste krise er at den ikke blir lik den pandemien vi nå har lagt bak oss.

Mange kulturmiljøer er et viktig utgangspunkt for den frivillige sektoren, spesielt blant eldre (i lokalsamfunnene). Med en aldrene befolkning kan dette bli en viktig ressurs, og det anbefales å legge til rette for et godt samspill med frivilligheten.

Oppsummert er det behov for å forstå hvordan kulturmiljøer fungerer både for beboere og for turister, kulturmiljøenes posisjon i kommunal og regional planlegging, samt hvordan kulturminner henger sammen med generelt velvære og hvilken rolle de spiller i krisetid. Videre forskning bør adressere disse sammenhengene i mer detalj, også på tvers av grenser, med særlig referanse til den nordiske konteksten, hvor naturen allerede er godt etablert som tema innenfor forsknings- og (regional, urban og rural) planlegging.