2. Litteratur­gjennom­gang – konseptuell bakgrunn om kultur­miljøer

Denne litteraturgjennomgangen ble gjennomført med søk i de viktigste litteratur­databasene som ­Springer, ScienceDirect o.l. samt Google Scholar. I tillegg ble det nøstet videre i referanser som var oppgitt i de artiklene vi fant i de innledende søkene. Litteraturgjennomgangen ble brukt for å finne ut hvor langt forskningen innen fagfeltet hadde kommet, slik at vi med utgangspunkt i denne gjennomgangen kunne utarbeide spørsmål til spørreundersøkelsen og spørsmål til casestudiene.

Kulturmiljøer inngår i menneskers opplevelser av omgivelsene de bor og ferdes i, både i det hjemlige hverdagslivet og ute på reise. Slike kulturmiljøer kan oppleves som positive, som for eksempel en lokal stolthet over ikoniske eller sjeldne spor av tidligere menneskelig aktivitet. For barn kan kjennetegn ved kulturmiljøer i nabolaget dessuten fungere som landemerker, som gjør det enklere for dem å orientere seg der de ferdes. Men kulturmiljøer kan også vekke minner om ubehagelige aspekter ved fortiden, som krig eller urett begått mot minoriteter (Aronsson, 2009; Malm mfl., 2022). Fysiske omgivelser er uansett viktige for individene, ifølge Korpela (1989).

Sterk stedstilknytning kan være sentralt for menneskers selvfølelse (Williams mfl., 1992). Slik sett kan kulturmiljøer ha betydning for stedstilhørighet, stedstilknytning og oppvekstbeting­elser, altså hvordan mennesker knytter seg til omgivelsene. Eksistensiell tilhørighet kan oppleves gjennom at man i stor grad identifiserer seg med et sted (Seamon, 1979). Ifølge Proshanky mfl. (1983) vil steder og områder en person er vokst opp på, som en person har blitt kjent med og har oppsøkt eller unngått, virke inn på vedkommendes identitet. Samtidig kan mennesker oppleve tilknytning til et sted uten å ønske å bo der (Hernandéz mfl., 2007). Hvordan tilknytning til et sted skjer, vil blant annet variere ut fra sosiale roller og andre sosiale forskjeller, og det vil også kunne variere gjennom ulike livsfaser (Proshanky mfl., 1983). For eksempel fant Strøm (2019) at følelser forbundet med kulturmiljøer oppstår i barndommen. Opplevelser og interaksjon gjennom mange besøk sammen med nære voksenpersoner er sentralt for den enkeltes tilknytning. Steder vi har et følelsesmessig positivt forhold til, kan gi oss mulighet til å slappe av og føle tilhørighet – både velvære og til dels også helsegevinster (jf. Scannell & Gifford, 2017). For eksempel viste en undersøkelse blant beboerne i Munkedal kommune i Sverige at mer enn halvparten fikk en god følelse når de besøkte historiske plasser, og et stort flertall svarte at kulturmiljøet påvirket trivselen deres på en positiv måte (Kjellgren, 2022). Rundt fire av ti svarte at de gjerne tok en omvei for å oppleve en spesiell bygning, et fortidsminne eller en historisk plass, og et flertall syntes det var hyggeligere å gå tur til/i slike kulturmiljøer. Svært mange syntes også det var viktig å bevare historiske byggverk (Kjellgren, 2022).

Gamle bygninger, byrom og andre kulturmiljøer kan inngå i stedsbilder – forestillinger om steder (Andersen, 2009; Dansk Bygningsarv A/S, 2010). Synlige kulturmiljøer kan dermed fungere som markør for stedsidentitet, et sammenfattende begrep som inkluderer romlige kvaliteter, kultur og historie, lokal befolkning og sosialt liv, i tillegg til næringsliv og nærings­struktur (Amundsen, 2001; Skogheim & Vestby, 2010). Steders identitet og image kan altså bli (delvis) konstruert gjennom fysiske kulturmiljøer. Organisk imagedannelse bygger på inntryk­kene til dem som har besøkt et sted eller område, og som ikke har interesse av å gi verken et positivt eller negativt bilde av stedet (Gartner, 1993). Kulturmiljøer kan også brukes i forbindelse med overtalende image (Gartner, 1993), altså for å vise hvordan steder eller regioner ønsker å presentere og promotere seg selv. Slik sett omfatter kulturmiljøer ikke bare materielle/fysiske byggverk, men også tilknyttede immaterielle aspekter som ideer, fortellinger og erindringer, som kan bli endret ved restaurering og/eller ny bruk (Post, 2016). Det er viktig å understreke at steder og kulturmiljøer ikke bare oppfattes gjennom det visuelle, som er vanligst i steds- og byplanlegging (Cogger, 2016). De oppfattes også gjennom det taktile samt lyd og lukt – og noen ganger også smak (Dann & Jacobsen, 2003; Sepe, 2013a). Uønskede/irriterende lyder (støy) kan gjøre et område mindre attraktivt (jf. Margaritis & Kang, 2017), selv om det er visuelt tiltalende.

Siden 1980-årene har kulturmiljøer i mange sammenhenger gått fra primært å være en kilde til opplevelser, kunnskap og tilhørighet til også å bli et utgangspunkt for stedsutvikling og nærings­utvikling, ofte knyttet til konkurranse mellom steder og regioner om næringsetableringer, arbeidsplasser, nye innbyggere, tilbakeflytting og turistbesøk (Rubenowitz & Rubenowitz, 1990; Skogheim & Vestby, 2010; xx flere referanser). Mens det tidligere var mer sentralt med vern og bevaring i kraft av kulturmiljøers tillagte egenverdi, har det foregått noe vi kaller en økende instrumentalisering (Graham mfl., 2000). Dette har blant annet kommet til uttrykk i offentlige policydokumenter (St.Meld. 16 (2018-2019)) ((Nya nationella mål för kulturmiljöarbetet – myndigheters arbete för att bidra till målenes oppfyllelse (2015)). Deler av denne utviklingen er knyttet til globalisering, som har medført at mange steder har mistet særpreg de hadde tidligere (Sepe, 2013). Både karakter og tradisjon er blant aspekter som verdsettes når folk velger hvor de skal handle (Hart mfl., 2013), noe som under­streker den næringsmessige betydningen av å ta vare på kulturmiljøer. Ifølge Featherstone (1992) har man sett en tendens til at folks hverdagsliv har blitt estetisert, at man i økende grad vurderer nære omgiv­elser (og produkter) ut fra synsinntrykk. Mens man tidligere oftest prioriterte ekstraordinære og vakre byggverk, har man i økende grad betraktet store deler av bygningsarven som mulige goder (Huse, 1997; Riesto & Tietjen, 2016).

Samtidig er det trolig store forskjeller når det gjelder hvordan fysiske kultur­miljøer brukes som lokale ressurser (Jimura, 2011; Kittang & Bye, 2019; Silva, 2014; Post, 2016; Skogheim mfl., 2018). Områder med karakter og tradisjon har større muligheter enn andre steder for å bli brukt til næringsvirksomhet, spesielt for handel (Hart mfl., 2013; Weltevreden & Van Rietbergen, 2007). Attraktive fysiske kulturmiljøer kan videre ha betydning for konferanser, utstillinger og andre arrangementer som tiltrekker besøkende (Holm, 2016; Skogheim & Vestby, 2010). Arealer og bygninger som har vært lokaliteter for ulike typer nedlagte bedrifter, er gradvis blitt omskapt til tidsmessige arenaer for ulike tilbud til lokale og turister, som restauranter, håndverksutsalg, butikker, utstillinger og andre arrangementer (Haukeland, 2001). Økende vektlegging av turisme har flere steder vært blant kreftene bak ny bruk av bygningsarv og andre fysiske kulturmiljøer (Bayliss, 2004; Urry, 1995). Kulturmiljøer kan være generelt viktig for turisme (Olsson, 1997), spesielt for følelsen av å ha kommet til et genuint og egenartet sted (Haukeland, 2001; Jackson, 1984). Videre er det antatt at turisme kan bidra til økt oppmerksomhet rundt deler av kulturmiljøer, også kulturmiljøer som mange lokale personer i utgangspunktet kanskje ikke reflekterer over (Haukeland, 2001; Silva, 2014). Selv om turisme som baserer seg på kulturmiljøer, synes å være knyttet til respekt for fortiden, kan dette også være forbundet med generell nostalgi (Klepp, 1999; Olsen, 1999). Dette kan blant annet ha sammenheng med at fortiden fremstår som noe konkret og fast i uoversiktlige senmoderne samfunn (Giddens, 1991).

Basert på Featherstone (1991) kan man hevde at betydelige deler av dagens turismekonsum ikke først og fremst kan forstås ut fra nytte- og bruksverdi, men snarere bør betraktes som konsum av symboler eller tegn. Tradisjoner som vises fram og formidles til besøkende, vil noen ganger bli tømt for det gamle innholdet. Slike prosesser har vært omtalt på flere forskjellige måter: musealisering, heritifisering (å gjøre noe til kulturmiljø) (van de Kamp, 2019), fasadisme (bygningsbevaring der man bare bevarer fasaden) (Kittang & Bye, 2019), turistifisering (Evans, 2002; Sletvold, 1999) samt kommodifisering (Halewood & Hannam, 2001). Dette kan i noen sammenhenger føre til reaksjoner, for eksempel at noen synes at samfunnet legger for stor vekt på betydningen av å ta vare på fysiske kulturmiljøer (Skogheim mfl., 2018). Det kan for eksem­pel føre til restriksjoner for nybygg (Silva, 2014). En annen tendens er at det oppstår opposisjon mot politikere som ønsker å raskt omgjøre gamle bygninger for nye eller endrede kommersielle formål (Kittang & Bye, 2019).

En del steder har turisme og annen bruk ført til bekymringer for slitasje på kulturmilljøer (Berg, 2018; Comer, 2014; Skogheim & Vestby, 2010; Skogheim & Dietze-Schirdewahn, 2019). Det er ikke uvanlig med konflikter og stridigheter mellom beskyttelses- og benyttelsesinteres­ser, slik man for eksempel har sett i Danmark i forbindelse med landskaps-, natur- og miljøverdier i kystområder (Hansen, 2021). Videre kan det oppstå spenninger mellom intern/lokal bruk av kulturmiljøer og bruk i tilknytning til besøksnæringer (Lange, 2006). For eksempel kan kulturmiljøer og historiske steder som i størst mulig grad kan tilpasses turisme, bli fremhevet, mens andre deler av fortiden kan havne i bakgrunnen (Olsen, 1999). Samtidig kan kulturmiljøer som er ettertraktede for turisme og handel, bidra til lokale problemer som trengsel og støy, særlig i høysesonger (Falk & Hagsten, 2021; Jacobsen mfl., 2019; Røyneberg, 2021).

Noen misliker transformasjonsprosesser fordi endret bruk av kulturmiljøer kan føre til at historiske bygninger og områder ikke lenger oppfattes som autentiske, eller at endringene ikke ivaretar opplevelsen av «stedets ånd» (Yazdani Mehr & Wilkinson, 2020). Et eksempel kan være at mange besøkende synes at noen steder bare er tilpasset turisme (Jacobsen mfl., 2019), for eksem­pel ved at avledede tilbud overskygger det som representerte den opprinnelige tiltreknings­kraften (Krippendorf, 1980, sitert i Jensen, 1999). Det kan videre være sammenheng mellom det å føle en stedstilknytning og å oppleve autentisitet (Ram mfl., 2016). Mange ønsker ideelt sett å få en opplevelse av «å være i fortiden» når de møter gamle bygninger; at tid og rom er ett (Klepp, 1999).

Det er ganske vanlig at innbyggere på et sted oppsøker kulturmiljøer når de har gjester (Wang, 2021). Denne tendensen synes å være ganske sterk til tross for at folks lokale favorittsteder i stor grad er knyttet til «natur­områder», som parker, strender og skogsområder (Korpela mfl., 2009). Likevel har mange mennesker gode minner fra å ha sett og opplevd kulturmiljøer. Selv om naturområder gjennomgående har høyere restorativ (gjenopprettende) verdi enn kulturmiljøer (Herzog mfl., 1997; Ulrich mfl., 1991), viser en nyere studie at også kulturmiljøer kan gi en god følelse av restituering (Scopelliti, Carrus, & Bonaiuto, 2019).

Uansett indikerer dette at mange liker å vise frem fysiske kulturmiljøer til gjester (Rosenzweig & Thelen, 1998; Silberberg, 1995), og at kulturmiljøer kan bidra til at man føler seg stolt over stedet man bor på (Lillevold & Haarstad, 2019; Skogheim mfl., 2018). Samtidig er ikke stolthet over oppvekststed (og bosted) noen selvsagt del av stedstilknytning (Strøm, 2019). Men skolers bruk av kulturmiljøer i undervisningen kan for eksempel muligens medvirke til slik lokal verdsettelse. Samtidig har det blitt pekt på at renovering og ny bruk av historiske bygninger og andre kulturmiljøer ikke bare gir stolthet og økt lokalt sam­hold, men også kan lede til motsetninger og konflikter (Jimura, 2011; Tunbridge & Ashworth, 1996). Det kan bli mindre trygt og fredelig med mange besøkende (Jacobsen mfl., 2019). Det kan også oppstå misunnelse og rivalisering knyttet til ny kommersiell bruk av gamle byggverk (Silva, 2014). Det Ashworth (2002) har kalt naboens dilemma, innebærer at tap og gevinst ved ny bruk av eldre bygninger kan bli ulikt fordelt. Og noen ganger kan eiere av enkeltbygninger oppnå store gevinster selv om lokalsamfunnet som helhet kan tape på endringene.

Forholdet mellom kulturmiljø og sosial bærekraft har blitt undersøkt fra ulike vinkler. Studier så langt har dokumentert ulike måter kulturmiljøer påvirker individer og/eller samfunn på, så vel som hvordan menneskers velferd reduseres når kulturmiljøer blir ødelagt eller destruert (Tacon and Baker 2019). Det ble gjennomført en studie i Storbritannia for å beskrive disse sammenhengene i økonomiske termer. I denne studien kvantifiserte man verdien av sosial velferd gjennom kultur og sport (der kulturarv var en underindikator av kultur), og der engasjement for dette viste seg å gi høyere livskvalitet – eller sosial velferd – verdsatt til £ 1084 per person per år eller £ 90 per person per måned (Fujiwara et. al. 2014). I tillegg kom fordelen ved å melde seg som frivillig. Effekten av dette på menneskenes og organisasjonenes sosiale velferd er godt dokumentert (Kragh et al. 2016, Davenport et. al. 2021).

Til tross for dette etablerte kunnskapsgrunnlaget er en av de største fremtidsutfordringene hvordan man skal vedlikeholde kulturmiljøer som bosteder (Tacon and Baker 2019). Til dette trengs det flere regionale studier som kan hjelpe oss med å forstå den lokale konteksten, konfliktene, de institusjonelle fallgruvene og regionale problemstillingene. Når vi zoomer inn på denne studiens kontekst, legger de skandinaviske landene stor vekt på innbyggernes velferd, og det er derfor viktig å fremheve det faktum at kulturmiljø og sosial bærekraft er tett knyttet sammen. Men vi vet fremdeles for lite om dette.