4. Case­studier

I denne studien er det valgt ut to caser i hvert av de skandinaviske landene samt to caser på Færøyene. I de skandinaviske landene er funnene understøttet av spørreundersøkelsen. Dette gjelder derimot ikke casene på Færøyene.

Casene i Skandinavia ble valgt ut i samarbeid med referansegruppen, mens casene på Færøyene ble valgt ut med hjelp fra Nasjonalmuseet på Færøyene.

Casene ble valgt ut med mål om at de skulle representere spredning, det vil si geo­grafisk spredning i de enkelte landene, representere ulike tidsepoker, ulike verne­statuser og fylle ulike funksjoner i nærmiljøene. Noen skulle dessuten ligge i mer rurale områder og andre skulle bære mer preg av å være urbane. I tillegg ønsket man at ett av casene skulle være grensekryssende, det vil si at kulturminnet skulle finnes på begge sider av grensen til Norge / Sverige eller Danmark / Sverige. Det var også et ønske om å finne et kulturminne som representerte en minoritet. I tillegg må det også tas hensyn til at det er en del andre forskningsprosjekter som pågår. Man må derfor prøve å unngå «informanttrøtthet», det vil si at de som deltar med informasjon i slike prosjekter, går lei av å svare på forskeres spørsmål.

Med så mange kriterier på ønskelisten var det vanskelig å få oppfylt alle. De fleste kriteri­ene kom likevel med, bortsett fra minoriteters kulturminner, ettersom disse allerede er med i et større forskningsprosjekt som TØI leder, finansiert av Forskningsrådet. Dette dreier seg om skogfinske bosettinger.

Vi valgte følgende caser:

Skansen: verdens første friluftsmuseum, som ligger midt i Stockholm, og som de aller fleste svensker har et forhold til. Skansen er også kjent utenfor Sverige, blant annet gjennom program­met «Allsang på Skansen». Caset er det mest urbane som er med i studien.

Tanumshede: bergkunst fra bronsealderen i Bohuslän rett utenfor sommerbyen Gräbbestad. Tanumshede er det eneste caset med verdensarvstatus som er med i denne studien.

Sarpsborg: bergkunst fra bronsealderen. Denne kunsten finnes hele veien mellom Tanumshede og Sarpsborg. I Tanumshede har de verdensarvstatus, mens det i Sarpsborg er frivillige arkeologer som viser dem frem til skolebarn og dem som måtte ha interesse av å høre på. Til sammen utgjør disse to de grensekryssende casene, som illustrerer hvordan de samme kulturmiljøene kan håndteres på svært ulik måte.

Skudeneshavn: en fiskerihavn på vestkysten av Norge som er fredet som kulturmiljø av Kongen i statsråd i Norge. Dette er den høyeste formen for vern man kan oppnå i Norge, og bare 11 andre steder er fredet etter denne paragrafen, § 20 i kulturminneloven. Skudeneshavn er svært godt ivaretatt gjennom en aktiv beboerforening, men er ellers preget av fraflytting og en litt vinterstille sesong.

Klittmøller / Cold Hawaii: fiskerlandsby på vestkysten av Danmark som var preget av fraflytting, men som nå har klart å trekke til seg en ny generasjon med barnefamilier og surfere som ikke bare er sesongarbeidere i sommersesongen. Ligner på caset Skudeneshavn da begge er små byer basert på fiskeri.

Spinderihallerne i Vejle: et transformasjonsprosjekt fra industri til «shared space» i en bydel der man har klart å holde igjen på gentrifiseringen. Spinnerihallen er det eneste industrielle kultur­minnet som er med i dette prosjektet.

Reyn: er en bydel midt i sentrum av Torshavn som opprinnelig har vært regnet som arbeider­klassebydelen, men som nå må sies å være svært ettertraktet, og der prisene har steget betraktelig. Flere kjøper opp hus i Reyn for å ha det som feriehus eller leie ut til turister. Reyn ligger rett bak Tinganes, og de aller beste restaurantene i Torshavn ligger et par steinkast fra Reyn.

Kirkebuøur: den største kongsgården på Færøyene, med Magnuskatedralen liggende rett ved siden av. Dette gjør at den tiltrekker seg svært mange turister årlig. Røykstuen, som utgjør en del av hoved­huset på gården, regnes som verdens eldste bebodde tømmerhus og benyttes også til selskaps­arrangementer både for offisielle arrangementer på Færøyene, men kan også leies til bryllup o.l. Dette caset skiller seg dermed fra de andre fordi det er en eier, med delvis feste­kontrakt, og det er underlagt ulike vernebestemmelser. Samtidig er turismen i ferd med å bli et uhåndterlig problem både for eier, vernemyndigheter og reiselivsmyndigheter.