7. Norge: Skudeneshavn og bergkunsten i Sarpsborg, Østfold
I denne delen av rapporten har vi valgt å holde oss til den gamle terminologen der vi skiller mellom kulturminner og kulturmiljøer. Bakgrunnen for dette er at det ene caset er fredet etter § 20 i kulturminneloven, en såkaldt kulturmiljøfredning. Dermed ble det enklere både for forskeren som var i feltarbeid, og for informantene å forholde seg til dette semantiske skillet, og dette ble videreført i rapporten for begge casene.
7.1. Bakgrunn og formål med casestudie
Dette kapittelet oppsummerer analysen fra de to casestudiene i Norge:
SKUDENESHAVN KULTURMILJØ I KARMØY KOMMUNE
BERGKUNSTEN I ØSTFOLD (for lokalisering se figur 7.1).
Målet med studien er å samle empiri om hvordan den materielle kulturarven påvirker sosial bærekraft. Dette innebærer å bruke erfaringer fra begge casene for å bedre forståelsen av hvordan disse virkningene skapes. Vi ønsker å identifisere tiltak som bidrar til å forsterke de dimensjonene som er definert som bidragsytere til sosial bærekraft. Bidraget kan enten være direkte, ved for eksempel å skape tilhørighet og styrke identitet. Eller det kan være indirekte, ved at man bruker kulturarven strategisk som en ressurs i den lokale samfunnsutviklingen for å skape engasjement i lokalsamfunnet. Vi er også interessert i å undersøke i hvilken grad slike virkninger bidrar til innflytting eller til å motvirke fraflytting i tettstedene der casene befinner seg. Analysene er basert på intervjuer, supplert med gjennomgang av dokumenter og intervjuerens erfaringer fra opphold i Skudeneshavn.
Figur 7.1: Norges casestudier
På det tidspunktet casestudiene ble igangsatt og intervjuene gjennomført, benyttet vi OECDs definisjon av sosial velferd eller sosial bærekraft (OECD, 2022). I denne definisjonen består sosial velferd av en rekke aspekter: inntekt, arbeid og jobbkvalitet, bolig, helse, kunnskap og ferdigheter, miljøkvalitet, subjektiv velferd, sikkerhet, balanse mellom arbeid og privatliv, sosiale relasjoner og sivilt engasjement. Definisjonen av sosial bærekraft (velvære) har i tillegg en tidsdimensjon og skiller mellom nåværende velvære, der de ovennevnte aspektene inngår, og fremtidig velvære, basert på natur- og humankapital, økonomisk kapital og sosial kapital. Denne forståelsen har preget forberedelsen, gjennomføringen og analysen av intervjuene uten å sette for strenge rammer. Vi var opptatt av å gi rom for ulike forståelser av sosial bærekraft.
7.2. Metode og datagrunnlag
7.2.1 Gjennomgang av dokumenter
Relevante dokumenter ble gjennomgått i forkant av intervjuene for å bli kjent med det enkelte caset og dets kontekst, velge ut relevante intervjuobjekter og vurdere relevansen til case-spesifikke spørsmål og problemstillinger som er relevante for alle casene. De fleste dokumentene ble hentet fra nettet. Hoveddelen av kapittel 3.1–3.3 og 4.1–4.3 er skrevet med utgangspunktet i disse dokumentene. I tillegg henviste intervjudeltakere til andre dokumenter, og enkelte av disse dokumentene ble gjennomgått for å supplere den informasjonen vi fikk gjennom intervjuer.
7.2.2 Intervjuer
Data vi har brukt stammer hovedsakelig fra intervjuer som ble gjennomført i uke 35 i 2022 på Karmøy (for Skudeneshavns kulturmiljø) og i uke 44–46 i Sarpsborg, i Oslo og digitalt (for Østfolds bergkunst).
Personer som ble intervjuet i forbindelse med Skudeneshavns kulturmiljøe, jobber eller har jobbet i organisasjoner som representerer det offentlige og nærings- og frivillighetssektoren. To av informantene er næringsdrivende i Skudeneshavn. Fire av de intervjuede bor i Skudeneshavn. Én av dem er født i Skudeneshavn og «gikk i gatene fra (han) var liten av». De andre tre er tilflyttende, men har bodd dertettstedet i lengre tid, alt fra noen år til over 30 år. De intervjuede har variert erfaring knyttet til forvaltning og bruk av kulturmiljøet i Skudeneshavn og/eller kulturminner og -miljøer generelt. To av de intervjuede har samlet erfaring i kulturmiljøfeltet over årene. De andre fire jobber ikke direkte i kulturmiljøfeltet, men har et forhold til Skudeneshavns kulturmiljø gjennom arbeidet sitt og/eller som fastboende. Tre av intervjuene ble gjennomført i Skudeneshavn og tre i Kopervik. Ett av intervjuene tok delvis form av et «walk intervju» i det fredede kulturmiljøet.
Personene som ble intervjuet i forbindelse med Østfolds bergkunst, jobber også i organisasjoner som representerer det offentlige, og nærings- og frivillighetssektoren. Intervjuobjektene jobbet på lokalt og regionalt nivå og har variert erfaring knyttet til forvaltning og bruk av bergkunst i Østfold. De som jobber på lokalt nivå, representerer ikke alle kommunene som har bergkunst i Østfold. Intervjuene ble gjennomført i Sarpsborg (1), i Oslo (1) og digitalt (2). For en av intervjuobjektene var det ikke mulig å delta i personlige intervjuer, og på deltakers oppfordring valgte vi derfor å sende et utvalg spørsmål per e-post, som vedkommende også besvarte per e-post.
Intervjuobjektene i begge casene ble hovedsakelig intervjuet i kraft av rollen som eksperter innenfor det faglige arbeidet sitt. Samtidig var det naturlig også å snakke om deres egne personlige erfaringer der dette var relevant.
En intervjuguide ble utarbeidet av forskningsgruppen og er gjengitt i vedlegg 1. Vi valgte en strukturert intervjuguide (Dunn, 2016) for å sikre at intervjuer på tvers av ulike caser dekket sentrale spørsmål for SKUL-prosjektet. Samtidig sto den enkelte intervjueren fritt til å tilpasse ordbruk og valg av spørsmål til det konkrete caset og til intervjuobjektet.
Intervjuene startet med spørsmål vi antok det var lett å relatere seg til. Innledningsvis ble intervjudeltakere spurt om forholdet til Skudeneshavns kulturmiljø, og om andre arbeidsrelaterte erfaringer de hadde med kulturminner og kulturmiljøer. Deretter ble spørsmålene strukturert langs følgende fire tematiske akser:
a) erfaringer med å legge til rette for bruk av kulturminner og -miljøer og i hvilken grad dette har bidratt til å påvirke trivsel og oppvekstsvilkår og/eller gjøre tettstedet/kommunen mer attraktiv
b) kjennskap til lokale kulturminner og -miljøer, tiltak som settes i gang for å øke denne kjennskapen
c) endringer i bruk av kulturminner og -miljøer under pandemien og etter årstid
d) erfaringer med å bruke kulturminner og -miljøer som strategisk ressurs i samfunnsutvikling
Avslutningsvis fikk deltakerne muligheten til å komme med tanker og kommentarer som de anså som relevante for prosjektet (Patton, 2002, s. 379).
Intervjudatasettet ble systematisert og gjennomgått ved bruk av tematisk analyse (Braun & Clarke, 2006). Analysen bygget på koding av intervjudata. Både koding og analyse av intervjudata ble utført ved hjelp av programvaren NVivo. Kodingsprosessen omfattet både deskriptive og analytiske koder (Cope, 2016). Deskriptive koder er blant annet koder som beskriver type bruk (for eksempel sekundær bolig, festivaler) eller materiale og kommunikasjonskanaler som brukes til å formidle kulturmiljøet (for eksempel app, turer). De analytiske kodene er først og fremst dimensjoner som inngår i OECDs definisjon av «sosial livskvalitet» (for eksempel miljøkvalitet eller sivilt engasjement). Men også forhold som favner flere elementer, nevnes i intervjuene (for eksempel hverdagsbruk, sosial arena). Analysen inkluderer også to typer temastrukturer: «domeneoppsummeringer» og «meningsbaserte temaer» (Braun et al., 2019). Domeneoppsummeringer er formet av prosjektets mål og strukturen i intervjuguiden og ble for det meste identifisert i en tidlig fase (for eksempel bruk av kulturmiljøet, kjennskap til kulturmiljøet). Meningsbaserte temaer ble identifisert senere i analyseprosessen (for eksempel «lokal patriotisme» eller «endringer over tid»).
7.2.3. Deltakende observasjon
Intervjueren hadde også mulighet til å besøke og overnatte i en av casene: Skudeneshavns kulturmiljø. Dette gjorde det mulig å ha uformelle samtaler med to innbyggere, en vert og to besøkende og å samle inn diverse inntrykk som spilte inn i intervjuer, og supplerte innsikten fra de mer formelle intervjuene.
7.3. Case A: Skudeneshavn kulturmiljø
7.3.1. Historisk tilbakeblikk
Skudeneshavns nåværende bebyggelse og gatestruktur er tydelig preget av topografien, virksomhet rettet mot sjøen, unntak fra lovpålagte krav og reguleringsplaner samt engasjement fra frivillige og engasjerte individer. Mange av bygningene i Skudeneshavn vender mot sjøen, og tettstedet er preget av humpete terreng med grønne flekker og frodige hager mellom tettstående hvite hus (RA, 2018a).
Dokumentasjon tyder på at Skudeneshavn eksisterte på 1500-tallet. På 1600-tallet fantes det allerede flere sjøhus bygget av byboere fra Stavanger, for salting og oppbevaring av fisk før transport, og som fungerte som ly for fiskere (RA, 2018a). På 1700-tallet anslås det at det var 25–30 fastboende i Skudeneshavn, som på det tidspunktet omtales som et lite badested og fiskevær som våkner til liv i fiskerisesongen. Fram til 1784 var det sild i overflod rundt Skudeneshavn, og det ble da etablert gjestgiveri og nærbutikk (RA, 2018a). Deretter fulgte en periode der silda flyttet nordover, før den kom tilbake igjen i 1835 og ble værende til 1870 (RA, 2018a). I denne perioden måtte innbyggerne i Skudeneshavn tilpasse seg, enten ved å flytte nordover for å fortsette å fiske, eller ved å ta jobber i andre sektorer (hovedsakelig skipsfart) (RA, 2015b).
Mellom 1800 og 1940 utviklet Skudeneshavn seg til et ladested med variert virksomhet (RA, 2018a). Et ladested var et tettsted med bymessig karakter som kunne drive handel, vareinnførsel og -utførsel med begrensede rettigheter, og det var underlagt en større kjøpstad i samme landsdel.
7.3.2. Geografisk kontekst
Skudeneshavn ligger på sørvest-kysten av Karmøy, i Karmøy kommune i Rogaland fylke (figur 7.2). Karmøy kommune er en stor og langstrakt øykommune med et areal på 230 km2, med 42 541 innbyggere (SSB, 2022a). Den ligger mellom Haugesund og Stavanger.
Som flere av de intervjuede påpekte, skiller Karmøy kommune seg fra andre norske kommuner ved at det er en kommune med flere tettsteder – Kopervik, Åkrahamn og Skudeneshavn – med hver sin identitet.
Karmøy kommune er vurdert som en kommune med middels sentralitet (sentralitetsklasse 4), dvs. med middels nærhet til arbeidsplasser og servicefunksjoner (SSB, 2022b). Kommunen har betydelig handelslekkasje til Haugesund (Vill, 2021), og antallet som pendler ut av kommunen (8568), er dobbelt så høyt som antallet som pendler inn (4285) (Vill, 2021).
Figur 7.2: Skudeneshavns lokalisering.
Selv om Karmøy kommune tilhører Haugesund bo- og arbeidsregion (Gundersen, Holmen og Hansen, 2019), har sørdelen av kommunen og Skudeneshavn tradisjonelt vært orientert mot Stavanger. Skudeneshavnbeboernes tilgjengelighet til arbeidsplasser og tjenester har midlertidig endret seg noe i de siste årene etter at en ferge som forbandt Skudeneshavn med Mekjarvik i Randaberg kommune (ca. 10 kilometer fra Stavanger), ble nedlagt i 2013.
Den ca. 100 kilometer lange reisestrekningen fra Stavanger til Skudeneshavn tar i dag litt over 2 timer med bil og inkluderer en fergetur på ca. 20 minutter (Mortavika-Årsvangen). Fra/til Haugesund er det ca. 40 kilometer og 45 minutters reisetid med bil til/fra Skudeneshavn. Hovedveien fra både Stavanger og Haugesund går via Kopervik og Åkrahamn, og dermed er Skudeneshavn det av de tre tettstedene som ligger lengst unna de nærmeste storbyregionene.
Noen av intervjudeltakerne påpekte at denne lokaliseringen og nedleggelsen av fergen sammen med fredningen også har vært med på å bidra til at Skudeneshavn har gått fra å være et gjennomgangssted til å bli en destinasjon i seg selv.
7.3.3. Vern og fredning
Vernet av Skudeneshavn startet lenge før den formelle fredningsprosessen ble igangsatt i 2014 (RA, 2017). Tettstedets søknad om å bli unntatt fra bygningsloven (1845) regnes som et sentralt element for bevaring av bygninger og gatestruktur og dermed for Gamle Skudeneshavn. Tanken om bevaring blant lokale innbyggere går lengre tilbake (RA, 2015b). O. M. Wikre og foreningen Gamle Skudeneshavn som ble formelt etablert i 1968, har vært sentrale aktører for å bevare det gamle trehusmiljøet. Foreningen, som i 2018 vant kulturminneprisen (RA, 2018b), fremmet forslag om å regulere for fredning i 1976, men allerede i 1973 hadde Karmøy kommune vedtatt en disposisjonsplan der gamlebyen ble betegnet som «byhistorisk spesialområde». Man satte da i gang med å registrere bebyggelsen nøye (RA, 2015b). I 1976 ble Gamle Skudeneshavn regulert til spesialområde med vernestatus (Vill, 2021).
På 1980-tallet ble det offentlige mer involvert i det lokale vernearbeidet, etter at tomme sjøhus ble forringet og foreningen havnet i en dårlig økonomisk situasjon. I 1987 gjennomførte Karmøy kommune, med støtte fra Rogaland fylkeskommune og Norsk kulturråd, et grundig vernearbeid med Kystkulturprosjektet (RA, 2015b). Til tross for ytterligere satsinger ble forfallstegnene tydeligere på midten av 1990-tallet grunnet dårlig vedlikehold og manglende kunnskap om tradisjonshåndverk og materialer hos håndverkere og huseiere. I 1995 ble kommuneantikvarstillingen opprettet (RA, 2015b).
Den formelle fredningsprosessen ble sluttført høsten 2018, da Skudeneshavn ble fredet ved Forskrift om fredning av Skudeneshavn kulturmiljø, Karmøy kommune, Rogaland, FOR-2018-11-30-1781, som erstattet det tidligere utkastet fra 2015. I henhold til denne forskriften er formålet med fredning:
«å bevare Skudeneshavn som en kilde til kunnskap og opplevelse for dagens og fremtidens generasjoner, og som ressurs for samfunnsutvikling. Skudeneshavn skal sikres som en unik og godt bevart kystby, som viser hvordan et sted har utviklet seg fra strandsted basert på sildefiske, til ladested med variert næringsvirksomhet og bymessige funksjoner i perioden 1800–1940 (samt ...) bevare Skudeneshavn som et godt eksempel på byutviklingshistorie, med hovedvekt på de byggverk og strukturer som forteller om utviklingen av de bymessige funksjonene knyttet til offentlige tjenester, forretningsvirksomhet, frivillig organisasjonsliv og industrialiseringen av samfunnet.»
Forskriften og forvaltningsplanen (2019) er resultat av en konfliktfylt prosess preget av misnøye med måten medvirkningsprosessen ble håndtert på, og med formuleringer som ble oppfattet som uoversiktlige og uforståelige. Mange innbyggere var bekymret for at de ikke kunne drive næringsvirksomhet. Særlig eiere og virksomhetsledere i sone B (se figur 7.3) opplevde å ha blitt lite involvert i prosessen (RA, 2017, p. 51). På den andre siden var det også flere enkeltpersoner og organisasjoner som tok til orde for å utvide området som skulle fredes som kulturmiljø. Dette ble vurdert å ikke være i tråd med fredningsformålet (RA, 2015a).
Det er etablert to vernesoner, sone B, som åpner for et større utbyggingsnivå, slik det fremgår av forskrift og forvaltningsplan (RA, 2019), og sone A, der det skal tas strenge antikvariske hensyn.
De to sonene som inngår i det fredede kulturmiljøområdet, er også innlemmet i Karmøy kommunes definerte hensynssone for bevaring av kulturminner og kulturmiljøer som er større enn området definert i fredningsforskriften (skråskravert område i figur 7.4).
Figur 7.3: Avgrensing av sone A og sone B i Skudeneshavn kulturmiljø (RA, 2010).
Figur 7.4: Hensynssone for bevaring av kulturminner og kulturmiljøer definert i Skudeneshavn kartplan.
7.3.4. Forståelse og opplevelse av kulturmiljøet
7.3.4.1. Et kjent miljø man er stolt av og gjerne viser frem
I intervjuene ble det tydelig at Skudeneshavn kulturmiljø er noe de fleste i Skudeneshavn og på Karmøy kjenner til og er stolte av. Skudeneshavn er et sted Karmøy-beboerne gjerne viser frem til besøkende. At andre oppsøker Skudeneshavn, bygger opp under denne følelsen av stolthet. Skudeneshavn er den siste tiden blitt mer og mer populær blant cruiseturister som ankommer Haugesund. Tettstedet tiltrekker seg besøkende i forbindelse med store arrangementer og festivaler, men også private høytider og feiringer. Det er for eksempel ikke uvanlig å møte ektepar som feirer bryllup ved å la seg fotografere i Gamle Skudeneshavn. To arrangementer som skiller seg ut og assosieres med tettstedet og kulturmiljøet, er Skudefestivalen og Skudenes Internasjonal Litteratur- og Kulturfestival (SILK).
At kulturmiljøet er kjent blant beboerne i Skudeneshavn og Karmøy, betyr ikke nødvendigvis at folk flest bruker kulturmiljøet daglig og/eller kjenner historien bak det. Man er ikke alltid så flink til å være «turist i egen by». De som har bodd lenge i Skudeneshavn, kjenner mange historier knyttet til kulturmiljøet, og noen er av særlig interesse. De som har kjøpt seg hus i kulturmiljøet, antas å ha en interesse for kulturhistorien. Men dyp kunnskap er ikke nødvendigvis utbredt blant folk flest, og en av intervjuobjektene har opplevd situasjoner der privatpersoner har oppgitt feilaktige fakta om kulturmiljøet til besøkende. Skiltingen i kulturmiljøet er begrenset (og dette er muligens noe man ikke ønsker å endre på med tanke på opplevelsen).
7.3.4.2. Et levende miljø og en viktig ressurs
Intervjuene tyder på at Skudeneshavn kulturmiljø brukes bevisst og strategisk i kommunens tettstedssatsing for å skape gode rammevilkår for Skudenesboere. Og for næringsvirksomhet. Enkelte intervjuer tyder på at det å ha dette kulturmiljøet har bidratt til at Skudeneshavn har lykkes i omstillingen fra å være et gjennomfartssted (da fergen gikk fra Skudeneshavn til Stavanger region) til å bli en selvstendig destinasjon.
Kulturmiljøet er både et levende bomiljø for lokalsamfunnet og en viktig ressurs når det gjelder reiseliv. Videre synes disse to å være viktige for hverandre. Å skape et levende miljø anses som en ressurs for å tiltrekke seg besøkende, og å bruke kulturmiljøet som en attraksjon for turisme og en arena for kulturfestivaler bidrar til å skape ringvirkninger og et næringsgrunnlag som er med på å opprettholde det levende miljøet.
Videre ser det ikke ut til at turister og øvrige besøkende skaper store utfordringer for lokalsamfunnet. Det å ha flere cruiseturister konsentrert i tid og rom kan oppleves ganske voldsomt, men det at tilstrømmingen av turister er begrenset til noen timer om dagen, kan også oppleves som en fordel i den forstand at det blir stille på kveldstid. De store kulturarrangementene opplever folk flest også som noe positivt som bidrar til å fylle gatene med liv. Generelt ser det ikke ut til at dette plager de fastboende. Tvert imot er festivaler noe lokalsamfunnet bidrar til ved å åpne dørene sine og sette opp salgsboder.
Til tross for at det finnes et kommersielt tjenestetilbud året rundt, pekte også intervjuobjektene på at Skudeneshavn – og særlig Gamle Skudeneshavn – kan være veldig stille i vintermånedene. Noen er bekymret for at tettstedet skal bli en turistby. Samtidig mistenker enkelte at man så langt ikke har utnyttet det potensialet som skulle kunne følge fredningen, fullt ut. Disse og andre utfordringer omtales nærmere under 7.4.8.
«Vi er ganske stolte av Gamle Skudeneshavn. Det er de aller, aller fleste som bor i Skudenes.»
– Jan
– Jan
7.3.4.3. Verdien(e) ligger i kulturmiljøet som helhet, men noen steder skiller seg ut
Intervjueren pekte på at den største verdien ikke ligger i de enkelte kulturminneobjektene, men i kulturmiljøet som helhet. Likevel er noen steder bedre kjent og/eller mer populære, i den forstand at de tiltrekker seg flere besøkende og turister og/eller brukes hyppigere blant fastboende enn andre.
Et av disse stedene er badepromenaden ved Bad Olena. Stedet ble nevnt av alle intervjuobjektene og er en populær attraksjon blant både lokale og tilreisende. Allmenningen, som ligger i sone A rett ved overgangen til sone B, har gått fra å være en parkeringsplass til å bli et populært byrom med sauna, benker og andre fasiliteter.
En annen populær møteplass er torget (i sone B) med blant annet kafé, spisested og sitteplasser i tillegg til parkeringsmuligheter. Andre steder som alle skudenesboere kjenner til, og som er populære attraksjoner for besøkende og turister, er Verdens Minste Kafe, Mælandsgården museum, Majorstuen (tidligere kafé/bakeri og nå antikvitetsbutikk) og Tåkelurfabrikken med både kafé og verksted.
7.3.4.4. Vern gjennom bruk
Skudeneshavn kulturmiljø illustrerer svært godt hvordan kulturminner kan tilpasses nye behov og utfylle gamle og nye funksjoner. Noen av disse fysiske tilpasningene er synlige, men ikke nødvendigvis ved første øyekast. I Gamle Skudeneshavn er noen av de tidligere kanalene blitt erstattet av gater. Nyere broer har bundet sammen holmer. Noen av broene som forbandt husene, har blitt fjernet. Inngangsdører og trapper i noen av husene har også blitt flyttet for å skape bedre plass i hovedgater, og vegger og hjørner har blitt skåret ned og/eller avrundet og for å tilrettelegge bedre for biltrafikk (figur 7.5).
Når det gjelder funksjon, har noen av de kulturhistoriske bygningene fått ny bruk, mens andre igjen har blitt tatt i bruk til funksjoner de hadde før i tiden. Et eksempel på det første er Tåkelurfabrikken, som nå er kafé, verksted og samlingslokale for Sør-Karmøy husflidslag. Og et eksempel på det siste er Lundins sommerhotell, som også var gjestgiveri før. Her har man valgt å innføre noen endringer for å tilpasse bygningen til ny bruk. I ett av rommene i 1. etasje har man for eksempel skåret bort en del av veggen for å kunne sette inn en dør til baderom. Samtidig har man også valgt å beholde enkelte elementer som vitner om bygningens historie. I samme rom har man for eksempel unnlatt å korrigere en skjevhet i gulvet som oppsto som følge av at midten av bygningen sank. Dette skyldtes driften av en ovn i kjelleren, som først fungerte som bakeri og siden bryggeri, men som nå er et populært skjenkested (Tidens Minde).
«Jeg tror det er hele opplegget. Det er liksom det å gå gjennom de gatene.»
– Anne
– Anne
Figur 7.5: Eksempler på tilpasninger for å skape bedre rom i Gamle Skudeneshavns gater.
Generelt gir intervjuene inntrykk av at det er en bevissthet om at når et kulturmiljø ikke brukes, vil det mest sannsynlig forfalle og bli ødelagt. Og samtidig foreligger det en forståelse av at den beste formen for bevaring er gjennom bruk. Dette ser ut til å gjelde både blant fastboende og «forvaltere». Videre peker intervjuobjektene på at de som kjøper seg et hus – enten som primær- eller sekundærbolig – har en interesse for kulturmiljøet og kulturhistorien. De er derfor innstilt på å inngå kompromisser og respektere den historiske substansen og at dette er et godt utgangspunkt for å verne gjennom bruk. Det kan likevel være krevende å finne en balanse mellom vern og bruk, og det kan oppstå konflikter. Dette er nærmere omtalt under 7.4.8.
7.3.5. Bruk av kulturmiljøet
7.3.5.1. En bred palett av bruksformål og brukere
En betydelig andel bygningsmasse i Skudeneshavn kulturmiljø er dedikert til boligformål. I henhold til Vills mulighetsstudie er 97 av de 130 bygningene innenfor verneområdet (som er noe større enn det fredede området) bolighus (Vill, 2022). Et av intervjuobjektene anslo at en tredel av bygningsmassen i Gamle Skudeneshavn brukes som primærbolig og en tredel som fritidsbolig. Resten er uegnet til boligformål – i hvert fall i forhold til dagens standarder – og brukes som boder, garasjer og verksteder.
Til å være et lite tettsted regnes kulturtilbudet i Skudeneshavn som stort og variert, og man mener at kulturmiljøet bidrar til dette. Skudeneshavn kulturmiljø brukes til flere kulturaktiviteter. De to største arrangementene er Skudefestival, som finner sted om sommeren og omfatter båtliv, musikk og kunst-/håndverksutstillinger, og Skudeneshavn Internasjonale Litteratur- og Kulturfestival (SILK), som finner sted om høsten, med blant annet høytlesninger fra kjente forfattere. Det finnes også andre mindre arrangementer, som Santa Lucia-torg, julemarked, klassisk påske (med klassiske konserter) og Skudenesdagene i mai (med blant annet konserter og leker). I tillegg kommer konserter og kunst- og håndverksutstillinger som finner sted utenom disse arrangementene.
I mange av bygningene i Skudeneshavn kulturmiljø er det kommersielle tilbud der man selger varer og tjenester til fastboende, fritidsbeboere og turister. Eksempler på dette er overnattingstilbud, kafeer og serveringssteder, dagligvarebutikker, bakerier og andre typer butikker, frisør, turistinformasjon, utleie av stand-up-padlebrett og sauna. Utvalget av varer betegnes delvis som tilfredsstillende og delvis som begrenset. Det finnes for eksempel ingen kles- eller skobutikker, med unntak av noen pop-up-butikker om sommeren. Men det er viktig å vurdere dette i Karmøys regionale kontekst, der de fleste kjøpesentre er lokalisert utenfor og mellom byene (Vill, 2021).
«Du kjøper ikke bare et hus i Skudeneshavn, du kjøper en visjon, en forpliktelse, et ønske om å bringe historien videre.»
– Lars
– Lars
Skudeneshavn kulturmiljø brukes også aktivt i formidling av kunsthistorien. Byvandring og museet i Gamle Skudeneshavn er en fast del av Den kulturelle skolesekken (DKS). Byvandringen tar form av et gateteater som er populært blant de unge. Konseptet brukes også som en del av tilbudet rettet mot turister og besøkende både fysisk (Living History) og digitalt (Tilbakeblikk). I tillegg bruker man kulturmiljøet i andre prosjekter, for eksempel i organisering av sommeraktiviteter for barn og unge og i prosjektet «Generasjon Relasjon» i regi av Karmøys frivilligsentral. Der kobler man eldre (som har mye å fortelle om Skudeneshavns historie) med unge (som kan hjelpe eldre bl.a. med å ta i bruk teknologi).
Skudeneshavn kulturmiljø brukes også som sosial arena og rekreasjonsarena. Skudenes-beboere går gjerne turer og treffes på kulturmiljøets offentlige plasser, i byrom og i lokaler som drives av det offentlige, private aktører, frivillige organisasjoner og naboer. I et av intervjuene ble det fortalt om en gruppe seniorer som møttes daglig ved et av galleriene i Gamle Skudeneshavn for å drikke kaffe og være sammen. I bygninger som inngår i det fredede kulturmiljøet, finner man tilbud som bibliotek og kursvirksomhet, som gjør at fastboende kan sosialisere seg og delta i ulike aktiviteter.
«Dette er gøyere enn et bursdagsselskap.»
– Inger (elev om byvandring innen DKS)
– Inger (elev om byvandring innen DKS)
Ulike bruksformål åpner for et bredt omfang av brukere, alt fra fastboende til turister. Det er en sammensatt gruppe. Generelt er det få unge som bor i eller oppholder seg i Gamle Skudeneshavn. De besøkende er også en sammensatt gruppe, som omfatter båtturister, fritidsboligeiere (for det meste fra Stavanger), overnattingsgjester, festivaldeltakere, cruiseturister og dagsbesøkende fra omlandet.
Figur 7.6 illustrerer type bruk i det verneverdige kulturmiljøet. Eksemplene er ikke uttømmende.
«I tillegg var det også et strategisk grep. Det er mye lettere å argumentere for et nytt torg nå, når alle har erfart at hvis vi fjerner parkering, så får vi dette gøye, altså Bad Olena. Istedenfor å ha et eksempel fra New York eller København.»
– Ole
– Ole
Figur 7.6: Eksempler på type bruk i Skudeneshavns verneverdige kulturmiljø.
Intervjuobjektene pekte på at Skudeneshavn kulturmiljø brukes i markedsføring av både Karmøy kommune (for eksempel reiselivsbrosjyrer), av Skudefestival og SILK-festivalen. Et av intervjuobjektene mente at fredningen kan fungere som et slags kvalitetsstempel som indikerer at stedet er verdt å besøke.
7.3.5.2. En bruk preget av tid og rom
Bruk av kulturmiljøet er sesongpreget, ettersom noe av tjenestetilbudet er koblet til høysesongen (mai–september), festivaler (SILK) og høytider (jul, påske). Turistinformasjonen er for eksempel kun åpen i sommermånedene. Museet er kun åpent fra medio juni til medio august, og utenfor denne perioden åpner det kun for grupper (for det meste cruiseturister). Serveringstilbudet er også noe begrenset, spesielt på kveldstid. Det kan dermed være stille utenfor sommersesongen, spesielt i Gamle Skudeneshavn. I sone B og utenfor det fredede kulturmiljøet klarer man å opprettholde mye av tilbudet gjennom hele året. En av de intervjuede forklarer disse forskjellene med at tilbudet og kundegrunnlaget i Gamle Skudeneshavn både er smalere, og at det kan oppleves som mindre attraktivt og koselig der i de mørke og kalde vintermånedene.
7.3.5.3. Bruk under covid-19-pandemien
I likhet med mange andre steder i verden endret covid-19-pandemien også bruken av Skudeneshavn kulturmiljø. Utenlandske besøkende og cruiseturister uteble, mens man så en «oppblomstring» av nordmenn. I tillegg satte covid-19-pandemien en stopper for festivaler og kulturarrangementer. Noen byvandringer kunne opprettholdes ved å innføre smitteverntiltak, mens andre prosjekter enten ble begrenset (for eksempel generasjon relasjon-prosjektet) eller avlyst (for eksempel museumsbesøk av 5. klasse innenfor DKS-programmet). Generelt trakk både lokale og besøkende i større grad mot utesteder i og rundt Skudeneshavn (for eksempel Sira fort, Fælnes kirkegård, marka).
7.3.6. Ulike måter kulturmiljøet påvirker sosial bærekraft på
Mangler der en tekst her?
7.3.7. Kulturmiljøets bruk skaper positive virkninger
Intervjuene tyder på at bruk av kulturmiljøet skaper virkninger som sammen med andre faktorer er med på å påvirke livskvaliteten. Disse andre faktorene kan være det å oppleve å bo i et trygt miljø, ha et sosialt nettverk rundt seg, ha muligheter til friluftsliv og handel og ha tilgang til et godt tjenestetilbud. Implisitt i dette ligger det at virkningene ikke nødvendigvis er en konsekvens av at kulturmiljøet finnes, men av det å bruke kulturmiljøet.
Videre tyder intervjuer på at tilhørighetsfølelsen er stor blant fastboende. Men samtidig er det vanskelig å si om denne tilhørighetsfølelsen kan tilskrives kulturmiljøet, selv om kommunen bruker kulturmiljøet aktivt for å bygge tilhørighet til tettstedet blant barn og unge.
Bruk av kulturmiljøet skaper mange gode møteplasser og arenaer for tjenestetilbud, muligheter til å vedlikeholde sosiale relasjoner og å delta i rekreasjonsaktiviteter, noe som kan være viktig for de fastboende og helsen og trivselen deres. Slike muligheter kan oppstå innenfor det formelle offentlige tilbudet (for eksempel bibliotek, gratis sommeraktivitetstilbud), kommersiell virksomhet (for eksempel servering, sauna) og organiserte arrangementer (for eksempel festivaler, konserter). Eller de kan oppstå gjennom innsats fra private aktører og naboer (for eksempel kafé ved galleriet) og i offentlige byrom (for eksempel torget, badeplass).
«(...) altså alle jeg møter fra Skudeneshavn har en veldig sterk lokal … patriotisme og identitet og … er stolt over byen sin (...)»
– Jan
– Jan
I noen tilfeller er dette tilbudet skapt av ulike foreninger som eier og/eller driver lokaler i kulturmiljøet (for eksempel Gamle Skudeneshavn, Sør-Karmøy husflidslag) eller utenfor (for eksempel Karmøys frivilligsentral). Dermed bidrar bruken av kulturmiljøet også til å øke sivilt engasjement i lokalsamfunnet.
Det virker ikke som at etableringen av de største virksomhetene i Skudeneshavn (som primært er tjenesteleverandører til olje-, gass- og sjøbaserte næringer) er påvirket av kulturmiljøet. Samtidig ble det påpekt at næringsdrivende ønsker å vise frem at de kan drive virksomhet på et lite tettsted som Skudeneshavn, og at dette kan være en motivasjon for å bli værende på eller etablere seg på tettstedet.
Til tross for at det er vanskelig å trekke klare linjer mellom kulturmiljøet og etablering av virksomheter, peker intervjuobjektene på at kulturmiljøet bidrar til å skape et næringsgrunnlag som holder virksomheter i live også utenfor hovedsesongen, samt til å profesjonalisere bransjer. Det tyder igjen på at kulturmiljøet bidrar til å utvide inntekts- og sysselsettingsmulighetene. Verdens Minste Kafe ble for eksempel tidligere drevet av frivillige, men driftes nå av en fulltidsansatt. Direkte virkninger oppstår ved at kulturmiljøet brukes og besøkes av fritidsboligbrukere, cruiseturister og festivalgjengere. Fritidsboligeiere og båtturister anses som de viktigste segmentene, mens det er uenighet om i hvilken grad cruiseturister bidrar til å skape sosioøkonomiske virkninger. Andre sysselsettingsmuligheter oppstår i forbindelse med organisering av gratis sommeraktivitetstilbud for barn og unge der man ansetter unge aktivitetsledere.
Kulturmiljøet bidrar til å øke kunnskapsnivået når det gjelder kulturhistoriske verdier. En ting er at kulturmiljøet brukes aktivt i formidling av kulturhistorien. En annen ting er at de stedene folk flest vet mest om, nettopp er de stedene som er tatt i bruk. Alle i Skudeneshavn kjenner til Mælandsgården museum, Tåkelurfabrikken eller Majorstuen. Ved å bruke disse stedene videreføres også kulturhistorien bak dem. Navnet Bad Olena forteller for eksempel historien om badehus som lå i enden av Gamle Skudeneshavn før i tiden, og dette bidrar til å gjøre folk bevisst på historien, som få kjente til.
«Flere av dere ønsker å vise at det går an å drive på en liten plass, bare du sikter rett og gjør rette valg når det gjelder det»
– Jan
– Jan
Det at flere velger å bosette seg i Gamle Skudeneshavn og bruke bygningene, bidrar til å øke kunnskapen om bygningsvern, både om hvilken type materialer som bør brukes, og hvilke teknikker og metoder som egner seg til for eksempel maling eller reparasjon av vinduer og dører. Men det øker også kunnskapen om administrative prosedyrer, som hvem man bør henvende seg til, og hvordan man kan søke om midler hvis man ønsker å gjennomføre et prosjekt.
Intervjuene og erfaringer fra besøk i Skudeneshavn indikerer altså at bruken av kulturmiljøet påvirker sosiale livskvaliteter (bærekraft) ved at det bidrar til å skape et bomiljø med gode kvaliteter, som sosiale arenaer og kultur- og rekreasjonsmuligheter, bidrar til å øke sivilt engasjement og kunnskap, bygger stedsidentitet og tilhørighet til tettstedet og skaper inntekts- og sysselsettingsmuligheter. Til sammen kan disse forholdene være instrumentelle når det gjelder å øke bolyst og trivsel.
7.3.8. Metoder og tiltak som tilrettelegger for at det skapes virkninger<
Ut fra funn som er presentert, kan man generelt si at metodene og tiltakene som bidrar til å øke sosial bærekraft med utgangspunkt i kulturmiljøet, i stor grad er de tiltakene som tilrettelegger for at kulturmiljøet kan brukes.
7.3.8.1. Ildsjeler og frivillig arbeid
Sivile frivillige organisasjoner og engasjerte individer spiller en avgjørende rolle når det gjelder å tilrettelegge for at kulturmiljøet kan tas i bruk av fastboende, fritidsboligeiere og besøkende. Dermed er ikke sivilt frivillig engasjement bare en virkning av å ta i bruk kulturminner, men også en årsak til at kulturmiljøet kan tas i bruk. Dette skjer på ulike måter, blant annet gjennom å skape sosiale arenaer og tilbud til å bistå med ressurser og rådgivning.
En sentral aktør i sone A er Foreningen Gamle Skudeneshavn. Foreningen er talsperson i alle byggesaker og består av lokale huseiere og en representant fra Fortidsminneforeningen. Alle huseiere i Gamle Skudeneshavn blir automatisk medlemmer i foreningen og blir invitert til et informasjonsmøte om vernearbeid og brannvern. Foreningen bidrar til å tilrettelegge for vern gjennom bruk ved å spre informasjon om bygningsvern, tilgjengeliggjøre maskiner, verktøy og materialer for beboere og lokale håndverkere, bistå ved restaureringsarbeid og til å lære opp andre i restaureringsteknikker.
Foreningen og Sør-Karmøy Husflidslag driver i de samme lokalene, som brukes til både kommersielle og ikke-kommersielle aktiviteter, og som skaper de sosiale arenaene og rekreasjonsmulighetene vi omtalte i forrige kapittel. I tillegg til å arrangere byfester og andre arrangementer driver Foreningen Gamle Skudeneshavn et verksted der medlemmer kan samles, og en kafé som nå drives av en egen ansatt. Gjennom denne typen virksomhet er frivillige med på å etablere virksomheter der driften etter hvert kan bli profesjonalisert. Lokalene Sør-Karmøy Husflidslag holder til i, er også et viktig samlingspunkt. Her driverforeningen kafé og kursvirksomhet og tilbud for barn.
Videre er frivillig innsats sentralt i initiering, organisering og gjennomføring av festivaler og kulturtilbud i Skudeneshavn (og Karmøy). På Hjørnet foreningen står for eksempel bak Klassisk påske i Skudeneshavn, som ble arrangert for andre gang i 2022. De arrangerer også konserter med klassisk musikk på høsten.
«(...) de aller fleste vet også at … de festivalene drar inn … så mye for næringslivet at de bidrar til at de kan holde ut resten av året. Så de er viktige for næringslivet, altså festivaler, for hver krone du putter inn i en festival, får du flere mangfoldig kroner du får tilbake til næringslivet (...)»
– Inger
– Inger
7.3.8.2. Samarbeid mellom mange aktører
I tillegg til de frivillige er det mange andre aktører som bidrar til at kulturmiljøet tas i bruk, og samarbeidet mellom disse er helt sentralt. Et tydelig eksempel på dette er samarbeidet mellom kommunen og de frivillige organisasjonene når det gjelder å holde kulturmiljøet åpent og samtidig verne det. Dette er spesielt viktig når det er begrenset med kommunale ressurser. De fleste bygninger eies av kommunen, men enkelte av dem driftes av foreninger. Foreningene slipper å betale leie mot at de holder bygningene ved like. Kommunen betaler eventuelle materialer som trengs, men arbeidet skjer på dugnad, noe som bidrar til å begrense kommunens utgifter. Eksempler på denne modellen er Tåkelurfabrikken og verkstedet til Foreningen Gamle Skudeneshavn. Mælandsgården museum er også kun delvis driftet med kommunale ressurser. Videre samarbeider museet med Verdens Minste Kafe. Kafeen, som vanligvis stenger klokka 15, får beskjed av museet når turistgrupper ankommer, slik at den kan holde åpent spesielt for disse.
«(…) grunnen til at vi har så stort og rikt kulturtilbud i Karmøy, det er jo fordi det er så mange frivillige som vil og har ønsker om å ta vare på ting. Det er frivillige som fikk bygd museumsbygningen (…), og så har du Foreningen Gamle Skudeneshavn (…), så det er en utrolig frivillig innsats i Karmøy»
– Inger
– Inger
Dialog mellom kulturvernmyndigheter og andre myndigheter og private aktører er også viktig ved prosjekter og tiltak der man ønsker å endre og/eller utvide bruken av et kulturminne. Dette for at man sammen kan komme frem til gode løsninger og unngå at generelle krav setter en stopper for utviklingsmulighetene.
Dersom man ønsker å gjennomføre restaureringsarbeid (for eksempel reparasjon av dører og vinduer), kan eiere av kulturminner i det fredede kulturmiljøet søke om (begrensede) midler hos fylkeskommunen og Foreningen Gamle Skudeneshavn.
I tillegg er det andre aktører som stiller opp med midler til konkrete prosjekter. Ved forvandlingen av Bad Olena bidro for eksempel lokale næringsaktører med noen midler, og ved kulturtilbud kan det være andre stiftelser (for eksempel Gjensidige, s-bank) som bidrar.
7.3.8.3. Sterk lokal patriotisme
Som nevnt tidligere kjennetegnes skudenesbeboere og egentlig alle karmøybeboere av at de er lokalpatrioter. Dette fører til at fokuset ofte er på de enkelte tettstedene i stedet for på kommunen som helhet. Intervjuene pekte på at denne patriotismen også kan hindre at det kommer nye innflyttere og sette høye krav til bidrag fra lokalsamfunnet, som det forventes at innflyttere skal bidra til. Samtidig er det nettopp denne patriotismen som fremmer stolthetsfølelsen og bidrar til å skape den sterke stedsidentiteten sammen med ønsket om å vise at man lykkes.
7.3.8.4. Fredning
Intervjuene tyder på at kulturmiljøfredningen muligens har fungert som et kvalitetsstempel som indikerer at stedet er verdt å besøke. Og dessuten at det har bidratt til etableringen av virksomheter innenfor serverings- og reiselivsbransjen.
Med utgangspunktet i analysen kan vi si at Skudeneshavns kulturmiljø påvirker innbyggernes livskvalitet ved å aktivere tiltak og ressurser (7.3.7), tilrettelegge for at Skudeneshavns kulturmiljø kan brukes (7.3.5), og ved å skape de nevnte effektene (7.3.8).
Funnene våre oppsummeres i figur 7.7. Effektene som er avbildet i den ytterste kretsen, skapes ved å bruke kulturmiljøet til ulike formål (kretsen i midten), noe som igjen er mulig ved å iverksette tiltakene og metodene som er avbildet i den innerste kretsen. Effekter og virkninger kan forstås som dimensjoner som er viktige for livskvalitet.
«Skudenes har jo gått gjennom liksom en transformering (...), for før var egentlig Skudeneshavn en av verdens navler, du kan kalle det det, for dette var hovedfartsåren mellom Nord- og Sør-Rogaland (...), nå er plutselig Karmøy og Haugesund ut forbi riksveien. Sånn at da mister vi mye av gjennomgangstrafikken. Men vi har overlevd denne overgangen, da, for samtidig så ble vi jo mer og mer en attraksjon og en destinasjon. Og både fredning her og kulturminnefredning (...) er mye av den magneten (...)».
– Bjørn
– Bjørn
Figur 7.7: Modell om relasjon mellom kulturmiljøet og sosial bærekraft
7.3.9. Utfordringer og mulige løsninger
7.3.9.1. Sårbar balanse mellom det å være en levende by og en populær attraksjon
Generelt oppleves Skudeneshavn som en levende by med et svært godt kulturtilbud i forhold til størrelsen og et rimelig tilbud av tjenester for fastboende. Dette til tross for at det er vanskelig å opprettholde et heldags- og helårstilbud på grunn av de sterke sesongvariasjonene og det at enkelte turistsegmenter forsvinner på kveldstid. Disse forholdene gjelder særlig Gamle Skudeneshavn, som oppleves å ha et mer spisset tilbud og et mindre kundegrunnlag. Besøket vårt i slutten av august bekreftet dette. Det var noen grupper (cruise)turister der på dagtid, men på kveldstid var tettstedet veldig stille, og gatene og mange av husene virket tomme.
Tidskonsentrasjonen av cruiseturister kan til dels oppleves voldsom, men samtidig oppleves disse turistene som en viktig bydragsyter til det lokale næringsgrunnlaget og til bransjeprofesjonalisering. Fritidsboligeiere er også en av de viktigste markedssegmentene, og det er ingen ønsker om å innføre boplikt i Gamle Skudeneshavn. Man frykter at dette vil kunne drive boligprisene ned. Likevel er det også en oppfatning om at turistenes konsum lokalt er lavt, og at man kan og burde få mer konsum ut av disse gruppene. Et intervjuobjekt var bekymret for at altfor sterk satsing på turister sammen med planer om å begrense biltrafikken og redusere parkeringsplassene i sentrum (samt andre samfunnstrender og utfordringer) kunne øke faren for at Skudeneshavn utvikler seg mer og mer til en turistby, som dermed ikke klarer å opprettholde et helårstjenestetilbud til fastboende.
En videre reiselivsrelatert utfordring er overnattingskapasiteten. Men det er ikke klart om dette gjaldt Skudeneshavns overnattingskapasitet, eller om det er organisering av overnattingstilbudet som er en utfordring. I denne forbindelsen har man undersøkt og prøvd å etablere en desentralisert overnattingsordning, uten å lykkes.
At Skudeneshavn er en populær sommerby som blir stille i vintermånedene, oppleves som en utfordring. Lokalsamfunnet og kommunen søker å motvirke dette gjennom organiseringen av festivaler utenfor hovedsesongen, blant annet festivalen SILK, julemarked og Klassisk påske. Likevel ble det påpekt at det er flere forhold man kunne ha jobbet med. Noen av ideene som ble drøftet av intervjuobjektene for å øke verdiskapningspotensialet i tillegg til å etablere den desentraliserte overnattingsordningen, var å arbeide mot forretningsmarkedet (for eksempel konferanser), utvikle nye typer opplevelsesbaserte produkter og – ikke minst – kommersialisere disse, gjerne gjennom et eget destinasjonsselskap.
Eksempler som ble nevnt, var matbaserte opplevelser, organisert kajakkpadling, teltturer og mer innovative kultur- og kunstbaserte opplevelser, for eksempel lydinstallasjoner. Det ble foreslått å utvide formidlingsarbeidet (ved for eksempel i større grad å vise hvordan kulturmiljøet har endret seg over tid), markedsføre andre steder i det nære omlandet (for eksempel Syreneset fort) og utnytte synergier mot andre kundesegmenter (for eksempel glamping og bølgesurfing). Noe av dette er krevende å få på plass og avhenger av at man får utviklet et bedre samarbeid mellom enkeltaktører, noe vi omtaler nærmere nedenfor.
7.3.9.2. Konflikter om videre bruk
Intervjuene gir generelt inntrykk av at det er lite konflikter mellom bruk og vern av kulturmiljøet. Det er mulig å søke om dispensasjon for endringer i og av verneverdige kulturminner og å klage på fylkeskommunale vurderinger til Riksantikvaren (se for eksempel RA, 2020, RA, 2022). Når det er sagt, kan de administrative prosessene oppleves som tunge og urimelige, og vernebestemmelser kan gjøre at det tar for lang tid å sette i gang endringer, og at disse derfor aldri blir realisert eller omsøkt.
Intervjuobjektene gir inntrykk av at konflikter ikke nødvendigvis oppstår mellom verne- eller fredningskrav og bruk, men heller på grunn av forskjellige krav i arbeidsmiljøloven og/eller plan- og bygningsloven, og at bruksrettskravene kan hindre at kulturminneobjektet oppfyller sin opprinnelige funksjon. I noen tilfeller kan det være vanskelig å imøtekomme kravene med utgangspunkt i bygningens struktur og forretningsmodeller (familiebedrift). Og kravene kan oppleves som unødvendige. Selv om man generelt klarer å finne løsninger, kan disse løsningene sette grenser for videre drift og utvikling.
«Så fikk de først krav om å gipse alle trestokkene på grunn av brannvern (…), men en trestokk som har trukket i salt i 150 år {ler}, kan ikke ta fyr, altså det skal så mye til for at den skal begynne å brenne, det er bortimot umulig. Og det at du skal kreve å gipse det inn, er for det første unødvendig, men så er det det der at man måtte ha x antall rapporter og søknader og dispensasjoner og greier og greier for å få dette til. Og det er også vanskelig, og jeg tror at mange ikke gidder til slutt. De kommer halvveis i prosessen, og så slutter de fordi det er for mye krav og for mye greier.»
–Jan
I tillegg til disse forholdene avdekket intervjuene andre type konflikter som synes relevante for en videre bruk av kulturmiljøet. En av disse er motstand mot kommunale planer om å begrense biltrafikk, parkering på torget og torget mot havnebassenget. I tillegg til å være misfornøyd med deltagelsesprosesser i forbindelse med disse planene var et av intervjuobjektene bekymret for at slike tiltak kunne føre til at Skudeneshavns kommersielle tilbud ville tape kunder til andre kjøpesentre på Karmøy. Karmøybeboernes bilbaserte tilværelse kan være med på å forklare den betydelige motstanden mot disse planene. Samtaler med begge sider i denne konflikten ga inntrykk av at noe av konflikten kan skyldes feilkommunikasjon mellom partene, ettersom kommunens foreslåtte løsning synes å være mindre bastant enn det ble gitt inntrykk av. Men dette er bare et inntrykk fra noen få intervjuer, og løsningen på denne konflikten krever åpenbart mer kunnskap.
Også planer om å omorganisere søppellevering og -sortering i noen få sentrale stasjoner i Gamle Skudeneshavn har skapt konflikt.
7.3.9.3. Sterk konkurranse om kommunens midler og ressurser
Det oppleves som krevende at Karmøy kommune har flere tettsteder, og at alle disse ønsker å bli prioritert når ressurser skal fordeles. Noen intervjuobjekter var misfornøyde med hvor lite oppmerksomhet Skudeneshavn fikk. De opplevde at kommunens ressursbruk var ubalansert, og at kommunen valgte å prioritere Avaldsnes. Et av intervjuobjektene mente dette kom av en manglende vilje fra kommunens side til å satse på Skudeneshavn. Kommunen er ellers kjent med disse betraktningene og erkjenner at det er krevende å skulle satse på alle tettstedene. Det ble også uttrykt misnøye med enkelte prosjekter (som kommunens oppfølging av midler til å fullføre renoveringen av den offentlige kaien ved Tåkelurfabrikken, som var igangsatt av frivillige) eller mangel på midler (for eksempel verdiskapningsprosjektet som skulle følge kulturmiljøfredningen).
7.3.9.4. Bedre samarbeid
Som nevnt ovenfor er samarbeid sentralt for å tilrettelegge for bruk av kulturmiljøet og dermed skape positive virkninger for lokalsamfunnet. Likevel tyder intervjuene på at det i noen sammenhenger finnes et forbedringspotensial. Et av disse er allerede nevnt og angår samarbeidet mellom flere private aktører for å danne en desentralisert overnattingsordning.
Et annet forhold gjelder samarbeidet mellom krefter som opererer i sone A og sone B. Mens Foreningen Gamle Skudeneshavn er en sentral aktør i sone A, er næringsforeningen mest opptatt av utviklingsmuligheter i sone B. Et intervjuobjekt oppfattet det som uheldig at gjentatte forsøk på å forene krefter fra sone A med næringsforeningens «paraply» har mislyktes. Videre ble det også pekt på mulighetene for tettere samarbeid mellom Foreningen Gamle Skudeneshavn og Karmøys frivilligsentral.
En annen idé kunne være å utforske samarbeidsmuligheter mellom ildsjeler, som tydelig brenner for Skudeneshavns historie, men som ikke har noe formelt samarbeid med det offentlige.
7.3.9.5. Andre forslag
Intervjuobjektene kom også med forslag som tilsynelatende har mindre å gjøre med kulturmiljøet, men som kan bidra til bruk av kulturmiljø og sosial bærekraft. Man ser for eksempel på muligheter for å bruke lokalisering av offentlige arbeidsplasser og tjenester mer strategisk i den videre stedsutviklingen. Noen så et potensial i en sterkere promotering av hjemmekontorordninger og utvikling av et offentlig-privat eiendomsutviklingsselskap for å sikre riktig lokalisering av viktige funksjoner.
«Karmøy kommunen er en langstrekk kommune, men … og kanskje litt dyrere drift (…) men det er jo fordi at … det er mange bygder som fortsatt blir ivaretatt og politikerne er interessert i … at folk skal trives i bygdene sine»
– Inger
7.4. Case B: Østfolds bergkunst
7.4.1. Historisk tilbakeblikk
Bergkunst er forhistoriske spor som ofte ligger skjult i landskapet. Med over 1000 registrerte bergkunstverk totalt er Østfold det området i Norge med tettest konsentrasjon av bronsealdersristninger. Med bergkunsten som befinner seg i Bohuslän, representerer dette den største konsentrasjonen av bergkunst i Nord-Europa (Viken FK, 2022). Bergkunst er hugget (og ikke malt som tidligere antatt) i bergflater og ligger ofte langs tidligere kystlinjer og vannveier (Østfold fylkeskommune, 2010).
Bergkunst omfatter alt fra enkeltformer (for eksempel skålgroper) til større figurer og mer komplekse komposisjoner (se figur 7.8) og motiver. Undringen over hva ristningene kan bety, gjør dem til spennende kulturminner. Oppmalingspraksisen for å synliggjøre ristningene er imidlertid avviklet i Norge, men det kan søkes om dispensasjon for å opprettholde maling i de mest kjente feltene (Østfold fylkeskommune, 2010).
Figur 7.8:
Motiver fra bergkunst (fra venstre til høyre) i Skjeberg (Bjørnstadskipet), Gullskår (Bergbymannen) og skålgroper fra Tunevannet.
Motiver fra bergkunst (fra venstre til høyre) i Skjeberg (Bjørnstadskipet), Gullskår (Bergbymannen) og skålgroper fra Tunevannet.
Foto fra Heine Iversen, hentet fra kulturminnesøk.no
Foto av Amatør arkeologiske Kontor i Østfold ved Heine Iversen, hentet fra kulturminnesøk.no
Foto: Vattekar, Mona Beate / Østfoldmuseene, hentet fra digitalmuseum.no
Foto av Amatør arkeologiske Kontor i Østfold ved Heine Iversen, hentet fra kulturminnesøk.no
Foto: Vattekar, Mona Beate / Østfoldmuseene, hentet fra digitalmuseum.no
De første bergkunstfeltene ble dokumentert i 1627 av Peder Alfsøn, som var lektor ved Gymnasiet i Christiania i dagens Bohuslän (Brastad Sogn og i Askum Sogn). Det var imidlertid lærer Martin Arnesen og student Anders L`orange som på 1860-tallet gjennomførte den første systematiske jakten på bergkunst i Østfold (Viken FK, 2022). Arbeidet med å dokumentere bergkunst ble videreført av arkeologene Gabriel Gustafson og Anton Wilhelm Brøggers, som også startet de første systematiske topografisk-arkeologiske undersøkelsene og registreringene (Viken FK, 2022). Flere andre fulgte etter dem.
Et hovedtrekk i dokumentasjonen av bergkunst i Østfold er at den helt fra starten har vært drevet av frivillige amatørarkeologer og entusiaster (Kile Vesik, 2020; Viken FK, 2022). Som utdannet rørlegger akkrediteres Erling Johansen blant annet for å ha oppdaget 121 bergkunstfelter (Viken FK, 2022). Det var også amatørene Børre Johan Ludvigsen og Sigvald Oppebøen – i samarbeid med arkeolog David Vogt – som på 1970- og 1980-tallet motbeviste teorien om «bergkunstgrense» ved den nedre delen av Glomma (Viken FK, 2022). I dag er Lars Ole Klavestad, Tormod Fjeld og Magnus Tangen de «bergkunstjegerne» som har bidratt mest til eksplosjonen av nye funn siden 2016 (Kile Vesik, 2020). De la ned en frivillig innsats og brukte fotogrammetri og kunstig lys i mørket langs det som antas å være tidligere kystlinjer (Amundsen, 2020). Til nå har man oppdaget 1060 bergkunstfelt (i 2016 var tallet under 500), og disse tre har nylig satt seg som mål å øke antallet til 2000 (Amundsen, 2022).
7.4.2. Geografisk kontekst
Bergkunsten ligger spredt på tvers av kommunegrensene i Østfold og strekker seg til andre siden av grensen Sverige. De fleste befinner seg i kommunene Råde, Fredrikstad, Sarpsborg og Halden, men det finnes også bergkunst i Moss, Skiptvet, Rakkestad og Indre Østfold (Kile Vesik, 2020). Figur 7.9 viser lokalisering av bergkunstlokaliteter i Østfold, mens figur 7.10 begrenser seg til et utvalg av felt.
Figur 7.9: Oversikt over lokalisering av bergkunstlokaliteter i Østfold.
Kilde: Kile Vesik, (2020, p.11) fra Askeladden
Figur 7.10: Oversikt over utvalgte bergkunstfelt.
Kommunene der man har funnet bergkunst, tilhører tre ulike bo- og arbeidsregioner (Gundersen, Holmen og Hansen, 2019) og vurderes til å ligge relativt nær arbeidsplasser og servicefunksjoner (SSB, 2022b).
Regionen har vært og er fortsatt preget av strukturelle reformer. Dagens kommuner består av flere tidligere kommuner og fylket de inngår i, Viken, som ble dannet i 2020. Det er nå i ferd med å oppløses, og man går tilbake til tidligere fylkesstruktur. Casestudien er avgrenset til bergkunst lokalisert i gamle Østfold fylke (heretter Østfold). Intervjudeltakere i denne studien representere ikke alle kommuner der man finner bergkunst i Østfold.
7.4.3. Vern og fredning
Som arkeologiske kulturminner fra før reformasjonen i 1537, er bergkunst automatisk fredet med hjemmel i kulturminneloven. Som følge av dette er de automatisk vernet mot inngrep fra de oppdages, og funn av disse skal rapporteres til fylkeskonservatoren.
Et intervjuobjekt ga inntrykk av at dette kan ha uheldige konsekvenser. Det kulturmiljøet som automatisk er fredet, kan ifølge vedkommende bli nedprioritert i kulturminneplaner til fordel for kulturminner som ikke er underlagt en slik form for vern, og som dermed i større grad er truet. Områder med stort innslag av arkeologiske kulturminner tilhører faktisk prioriterte områder i Sarpsborg kommunes kulturminneplan. Blant disse finner vi to bergkunstfelt: Ingedal og Skjebergsletta-Oldtidsveien (Sarpsborg kommune, 2022). Samtidig er Sarpsborg kommune en av kommunene med flest bergkunstfelt fra bronsealderen (Sarpsborg kommune, 2022). I Hvaler kommune er ikke bergkunst blant de prioriterte kulturminnene (Hvaler kommune, 2018). Fredrikstad kommune mangler en kulturminneplan.
7.4.4. Forståelse av bergkunst
Med utgangspunkt i få intervjuer er det vanskelig å si hvordan bergkunst forstås og oppfattes av folk flest. Noen intervjuobjekter fremhever at bergkunsten er viktige som en ressurs som kan skape opplevelser og være en besøksattraksjon. Andre intervjuobjekter var mer opptatt av bergkunstens rolle som «inngangsport» til lokal historie og kunnskap om tidligere mennesker. Noen pekte også på at bergkunst kan oppleves som en hindring for utvikling i stedet for en ressurs. Dette fordi bergkunstens status som automatisk fredet kan forsinke og fordyre utviklingsprosjekter.
Folk oppfordres til å lete etter og melde fra om nye felter, men enkelte intervjuobjekter mente at bergkunst kan oppleves som et kulturminneområde som er «arkeologers eksklusive område». Dette knyttes også til den automatiske fredningen fortidsminnene er underlagt. Denne holdningen er overraskende med tanke på at bergkunst engasjerer ildsjeler, og at amatører og frivillige fra starten av har bidratt til å dokumentere bergkunstfeltene.
De viktigste feltene som er tilrettelagt, er kjente for den lokale befolkningen, men kjennskapen til bergkunst for øvrig er for det meste beskjeden og begrenset. Svarene kan variere avhengig av egen interesse og/eller om intervjuobjektet bor i nærheten av et eller flere felt. Flere av intervjuobjektene sier de har opplevd at mange blir overrasket over bergkunsten når de besøker dem. Overraskelsesmomentet gjelder også for dem som har bodd i området lenge og/eller bor i umiddelbar nærhet til et felt. At kjennskapen til bergkunst vurderes som lav, knyttes delvis til det faktum at de lokale ikke er flinke til å være turist i egen by. Spesielt gjelder dette dem med en travel hverdag, for eksempel barnefamilier. Et av intervjuobjektene uttalte at bergkunsten i Østfold er bedre kjent for utlendinger enn for den lokale befolkningen og nordmenn generelt.
«Jeg ble litt overrasket over replikkene jeg hørte fra de som hadde bodd i Sarpsborg i kanskje generasjoner, ikke sant, ‘oi dette visste vi jo ikke’ (…) enn at de som hadde flytta hit (…)»
– Kari
– Kari
7.4.5. Bruk av bergkunsten
7.4.5.1. Begrenset bruk
Bergkunst brukes som mål for turer og utflukter av dem som bor i nærheten, til guidede turer, til arrangementer rettet mot ulike typer besøkende samt i den kulturelle skolesekken (DKS). Men både intervjuene og resultatene av en markedsundersøkelse gjennomført av Viken fylkeskommune i samarbeid med Sarpsborg i Interreg-prosjektet Samhell
Informasjon ble innhentet via spørreskjema utfylt av besøkende på utvalgte helleristningslokasjoner (Solbergtårnet, Solbergfeltet og Gullskår), og intervjuer via telefon, møte eller e-post med skoler, destinasjonsselskaper, private guider og Hafslund Hovedgård og konferansesenter.
Et fellestrekk ved dagens guidede turer er at disse ikke lenger er regelmessige. Mellom 2006 og 2015 organiserte Sarpsborg kommune månedlige rundturer til kulturminner som kunne inkludere bergkunstfeltene. Turene var en del av det kommunale folkehelsetilbudet for å få folk til å bevege seg og være fysisk aktive og ble forberedt i samarbeid med historielagene, som hadde en hovedrolle i formidling. Turene ble populære både blant langtidsbeboere og nyinnflyttede som ønsket å bli bedre kjent med stedet de hadde flyttet til. Tilbudet ble lagt ned i 2015 grunnet ressursknapphet, endringer i virksomhetsstillinger og manglende mulighet for historielagene til å videreføre opplegget uten kommunal støtte og koordinering.
«… ja, altså vi har jo over 1000 lokaliteter, og av de har vi vel 20–25 som er tilrettelagt, og det er dit folk drar. Det er bare helt spesielt interesserte som kommer og ser på bergkunsten som ikke er tilrettelagt for publikum.»
– Ingrid
– Ingrid
I dag tilbys de fleste av turene ad hoc, gjerne i forbindelse med spesielle begivenheter, som Olavsdagene eller «Turist i egen by»-opplegget, og på forespørsel fra bedrifter. Guidede turer til bergkunstfelter har også blitt brukt av turoperatører bl.a. i forbindelse med Norwegian Travel Workshop, som fant sted i Sarpsborg og Fredrikstad i 2012.
I mange slike turer inngår bergkunsten som et element i en større helhet, som kan inneholde skuespill, musikk, matopplevelser og/eller flere kulturminner og kulturopplevelser. Turene organiseres av ulike aktører, deriblant iSarpsborg, Viken fylkeskommune, foreninger som DNT og privatpersoner. Noen av turene er gratis, for eksempel turen som pleide å tilbys av Viken fylkeskommune. Mens andre turer krever betaling, for eksempel den som organiseres av iSarpsborg i forbindelse med Olavsdagene. Turene, særlig natteomvisninger og -vandringer med egen lommelykt, omtales av flere intervjuobjekter som svært populære. Markedsundersøkelsen viser likevel at bergkunstfelt først og fremst blir besøkt på dagtid (iSarpsborg og Viken fylkeskommune, udatert).
«Nei, vi har ikke kommet så langt at vi har hatt det regelmessig, men vi har hatt det både i tilknytning til et arrangement, olavsdagene, eller (…) sånn type omvisningstur.»
– Marit
– Marit
«Vi som bor her og er så heldig å ha så mange bergkunstfelt rundt oss, vi er ikke alltid like flinke til å (…) bruke de kulturminnene og de aktivitetene vi har rundt oss, fordi når man har fri fra jobb, så reiser man kanskje på ferie til et annet land eller til en annen by. Man reiser til hovedstaden. Så jeg tror at hvis man har det veldig travelt og er med på aktiviteter til barna, så gjør man det der det skjer. Om det er en idrettshall eller en fotballbane eller kulturarena, tror jeg ikke man har nok fritid til å ta i bruk de fine opplevelsene.»
– Marit
– Marit
7.4.5.2. Årstid, lokalisering og tilrettelegging avgjørende for bruk
Som omtalt i kapittel 7.4.1, er det mange nyoppdagede bergkunstfelter i Østfold, men ikke alle er like mye besøkt. Det er tilrettelagte felter som besøkes mest. Samtidig er ikke tilrettelegging tilfeldig. Det er mange ting som spiller inn når man skal velge om man skal tilrettelegge et felt eller ikke. Både beliggenhet med hensyn til ferdselsårer og parkering samt etablerte turområder, grunneieres og kommunenes holdning og bergkunstmotiv i relasjon til det som finnes av bergkunst i området.
Bruk av bergkunst i forbindelse med DKS-opplegget er også preget av lokalisering. Med bare noen få unntak er det elevene i skolene og barnehagene som ligger i nærheten av bergkunstfelter og som kan gå og/eller sykle til disse, som besøker bergkunsten.
Ellers skjer formidling av bergkunst på skoler og barnehager ved at en arkeolog kommer på besøk og forteller om bergkunst. At ikke flere skoler drar ut til bergkunstfelter, begrunnes med mangel på ressurser til å betale transport til/fra feltene. I tillegg ble det påpekt at det kan være vanskelig for skolene å innarbeide utfluktene i skoleprogrammet. Og kulturminner generelt og bergkunst spesielt utgjør bare en mindre del av DKS-opplegget.
Bruken av bergkunstfelter varierer gjennom året, siden enkelte bergkunstfelter pakkes inn om vinteren for å beskytte dem mot frostskader. Og de som ikke tildekkes, er lite synlige når de dekkes av snø, løv og vegetasjon. Tidspunkt på dagen påvirker bruken av bergkunsten. Dette gjelder særlig for felter som ikke er målt opp, ettersom de oppleves best ved skrått lys, dvs. ved soloppgang/-nedgang og/eller i nattemørke med kunstig belysning. Da blir det lettere å se nyanser og utskjæringer.
7.4.5.3. Tilgang: primært bilbasert med enkelte universelt utformede felter
Tilgangen til bergkunst er avhengig av transporttilbudet i Østfold. For de som ikke bor i umiddelbar nærhet til bergkunstfelter, er tilgangen til bergkunstfeltene først og fremst bilbasert. Flere av bergkunstfeltene ligger langs veier og har parkeringsmuligheter. Men med unntak av felter som ligger sentrumsnært, er tilgangen med kollektivtransport dårlig. Enten finnes det ikke holdeplasser i gåavstand, eller avgangene er for sjeldne. Dette hever terskelen for at ulike befolkningsgrupper (for eksempel barn, unge og eldre) besøker bergkunsten.
7.4.5.4. Bruk under covid-19-pandemien
For intervjuobjektene var det vanskelig å si noe om hvorvidt bruken av bergkunsten endret seg under pandemien. Men det er grunn til å tro at besøksomfanget økte, ettersom både kortreiser og det å gå tur i nærområdet ble mer populært. Dette til tross for at utenlandske besøkende uteble.. Antagelsen støttes av det faktum at enkelte grunneiere opplevde ganske mye tråkk ved enkelte parkeringsplasser i nærheten av bergkunstfeltene (uten at dette automatisk betyr at de som parkerte der, besøkte feltene).
Samtidig pekte intervjuobjektene på at man ikke i tilstrekkelig grad klarte å benytte mulighetene som oppsto under pandemi, til å bedre formidlingsarbeidet om tur- og besøksmuligheter til bergkunst.
7.4.6. Måter bergkunst påvirker sosial bærekraft på
7.4.6.1. Bruken av og kunnskapen om bergkunst skaper positive virkninger
Intervjuobjektene pekte på flere positive virkninger på livskvalitet, uten at dette nødvendigvis betyr at tydelige og direkte kausale sammenhenger ble fremhevet.
Bergkunst bidrar til å skille området fra andre områder og bygger en identitet og en stolthetsfølelse, som igjen bidrar til et mer positivt selvbilde og god selvfølelse. Disse forholdene vurderes som svært viktige i en by som Sarpsborg, som gjerne forbindes med industrihistorie og fremstilles som en sliten industriby.
Intervjuobjektene pekte også på at også bergkunst kan bidra til å skape et felleskap og en tilhørighetsfølelse, både mellom mennesker som bor her nå, og mellom nåtidens og fortidens samfunn. Denne egenskapen kan bidra til at lokalsamfunnet blir bedre i stand til å håndtere endringer som følge av befolknings- og/eller byutvikling.
En annen dimensjon som ble trukket frem, er at bergkunst ofte ligger i naturområder, og dermed kan turutflukter til bergkunstfeltene ha positive helseeffekter. Som nevnt over, ble faktisk bergkunsten brukt som et element i natur- og kulturturene som ble organisert mellom 2006 og 2015 av kommunal folkehelsekoordinator i Sarpsborg kommune, og der formålet nettopp var å holde folk friske og aktive.
Viken fylkeskommune er ansvarlig for den første skjøtselen av et bergkunstfelt når det blir tilrettelagt. Kommunene har ansvar for årlig oppfølging av skjøtsel. I forbindelse med dette arbeidet ble det nevnt at både Sarpsborg kommune og Fredrikstad kommune hyrer inn personer fra Arbeidssamvirke i offentlig virksomhet (ASVO). Ettersom disse virksomhetene arbeider med å gi arbeidsuføre et meningsfylt og varig arbeidstilbud, tyder intervjuer på at bergkunst bidrar til integrering i arbeidslivet for en befolkningsgruppe som har vanskelig for å komme seg inn på arbeidsmarkedet.
Intervjuobjektene pekte også på at det å oppdage og bli kjent med bergkunsten – og med kulturminner generelt – kan bidra til botrivsel, for så vel voksne som for barn og unge. Det hadde vært interessant å vite mer om effekten av å bli kjent med bergkunsten gjennom feltbesøk og besøk av arkeologer i skolen, men det var dessverre vanskelig å finne noen som var nært nok involvert i dette arbeidet og hadde anledning til å delta i et intervju.
Bergkunst tiltrekker seg turister, men – med utgangspunkt i intervjuene vi har gjort – kan vi ikke si noe om hvilke virkninger det eventuelt kan ha for lokalsamfunnet dersom bergkunsten utnyttes kommersielt. Intervjuobjektene peker i intervjuer på at det å ha kjennskap til kulturminner, å føle et eierskap til dem og å være stolt av dem har en positiv virkning på det vertskapet lokalsamfunnet kan være overfor besøkende.
«Jeg synes heller ikke vi har vært flinke nok til å formidle bergkunst som tips til utflukter under pandemien. Vi tok så veldig mye annet, at man skulle gå til forskjellige vann og stier, og koblet det mot gårdsbesøk, sånn at det skulle bli omsetning hos de som har besøksgårder.»
– Marit
– Marit
I tillegg bidrar formidlingsarbeidet om bergkunst til å skape en forståelse for disse fortidsminnene, en interesse for lokal kulturhistorie og kulturminner generelt. Bergkunst synes spesielt godt egnet til sistnevnte fordi de – sammenlignet med andre kulturminner – gir større rom for tolkning. Til sammen kan disse forholdene bidra til at kulturminnevern kan påvirke livskvaliteten for fremtidige generasjoner.
«(…) jeg kan i hvert fall erfaringsmessig si at kulturminnet bidrar nettopp til den positive identiteten. Og jeg tror den gjør noe med selvfølelsen, fordi Sarpsborg er en by som kanskje er mest kjent for industrien, (…) papp- og cellulosefabrikk. Det er jo tømmeret på en måte som har definert oss. Jeg tror at folk synes at det er godt da å ha noen flere knagger enn det å være bare en gammel, litt sliten industriby.»
–Kari
–Kari
Intervjuobjektene uttrykker at bergkunsten har potensial til å bidra til livskvalitet og sosial bærekraft. Det kan være fysisk aktivitet utendørs, slik at denne aktiviteten bidrar til å fremme positive helseeffekter (for eksempel i forbindelse med sykkelturer), eller andre opplevelser som kan bidra til økt botrivsel.
«Lokalsamfunnet er jo de som først fanger opp sånne signaler, og det er jo kommunen helt avhengig av å få. Ellers får vi jo ikke gjort noe med det.»
– Kari
– Kari
7.4.7. Metoder og tiltak som skaper virkninger
Mens registrering, digitalisering og første verneskjøtsel gjøres først og fremst av arkeologer som er ansatt av Viken fylkeskommune, krever årlig skjøtsel og tilrettelegging av feltene mer samarbeid mellom ulike aktører.
I tillegg til arkeologisk kompetanse, som for det meste ligger på fylkesnivå, krever tilrettelegging av bergkunstfelter lokal kunnskap om for eksempel besøksstrømmer. Disse skaffes og formidles gjerne av både kommuner, historielag og grunneiere. I denne forbindelse er samarbeid og gode kommunikasjonskanaler mellom fylke og kommune viktig, noe som igjen er avhengig av erfaringer og gode personlige relasjoner. Det var slike forhold som bidro til at det gode samarbeidet mellom fylkeskommunen og Sarpsborg kommune innen kulturminnefeltet kunne opprettholdes også etter fylkessammenslåingen.
Samarbeid er også avgjørende for årlig skjøtsel og oppfølging, som går utover det som er fylkeskommunens ansvar. Det består primært av en første verneskjøtselsrunde på bergkunstfeltet, tildekking av bergkunst om vinteren for å beskytte den mot frostskader og skjøtsel av selve bergflaten. Arbeidet kan for eksempel innebære det å klippe gresset og rydde bort løv og vegetasjon samt å sørge for at skilt, stier og ramper ser bra ut. Kommunene, frivillige, grunneiere og bedrifter (for eksempel Sarpsborg ASVO) samarbeider om å følge opp årlig skjøtsel samt å sørge for at feltene vedlikeholdes og er tilgjengelige for besøkende.
Dialog og samarbeid med grunneiere om tilgang til feltene har vært nyttig i gjennomføringen av kontrollregistreringene og anses som sentralt for arbeidet fremover. Dette gjelder spesielt de utsatte feltene (Kile Vesik, 2020). Videre peker intervjuene på at kontrollregistreringene er viktige for å skjerme bergkunst mot skader, sikre tilgangen til bergkunstfelter, enten i forbindelse med besøk eller skjøtselsarbeid samt for å tilby parkeringsmuligheter. Arbeidet fylkesarkeologene utfører for å klargjøre hva det innebærer å ha ett eller flere felter på egen eiendom, er et viktig folkeopplysningsarbeid.
Formidlingsarbeid
Arbeidet Viken fylkeskommune legger ned i å merke, skilte og vedlikeholde bergkunstfeltene, er høyt verdsatt. Samtidig hevdes det at det er viktig å synliggjøre dette arbeidet og at det følges opp av god formidling av bergkunstfeltene, noe som øker bevisstheten om ristningene og gjør dem bedre kjent som besøksattraksjoner. Under pandemien ble det for eksempel observert at satsing på formidlingsarbeid fungerte, selv om dette ikke var spesielt rettet mot bergkunst.
Arbeidet Viken fylkeskommune legger ned i å merke, skilte og vedlikeholde bergkunstfeltene, er høyt verdsatt. Samtidig hevdes det at det er viktig å synliggjøre dette arbeidet og at det følges opp av god formidling av bergkunstfeltene, noe som øker bevisstheten om ristningene og gjør dem bedre kjent som besøksattraksjoner. Under pandemien ble det for eksempel observert at satsing på formidlingsarbeid fungerte, selv om dette ikke var spesielt rettet mot bergkunst.
Formidling kan skje via diverse kanaler som nettsider fra destinasjonsselskaper, kulturminnesok.no, hefter, brosjyrer og turkart (se figur 7.11), foredrag på lokale folkebiblioteker, formidlingssentre som Storedal kultursenter eller Solbergtårnet rasteplass, guidede turer og arrangementer. Det er særlig guidede turer og arrangementer som fungerer best fordi de bidrar til å skape gode opplevelser og minner.
«Da la vi veldig mye informasjon på nettsiden også om bergkunst som lå der fra før, med turtips om hvor du kunne gå tur om forskjellige (…) stier for å spare lysløyper og der det mange går. Og det som skjedde, var at vi plutselig fikk, både kommunen og vi, telefoner fra grunneiere langs for eksempel Isesjø, Tvetevannet om at Oi, det er så mye folk her nå i helgene, vi sliter med parkering’. Så vi vet veldig godt at når vi jobber med kommunikasjon, da blir det også mer attraktivt. Derfor ønsker vi å gjøre samme jobb med bergkunst.»
– Marit
– Marit
Figur 7.11: Informasjonsmateriale om bergkunst gjort tilgjengelig av iSarpsborg.
7.4.7.1. Frivillig innsats
Som så ofte er tilfelle med kulturmiljøer og forvaltning, er frivilliges innsats vesentlig når det gjelder å sørge for registrering av bergkunst, sikre vedlikehold, sikre tilgang og bidra til formidling for å øke bevisstheten om bergkunsten.
De mest kjente eksemplene er kanskje «bergkunstjegerne», Lars Ole Klavestad, Magnus Tangen og Tormod Fjeld. I samarbeid med fylkeskommunen og i dialog med grunneiere har de bidratt til å doble antallet bergkunstfelter siden 2016, samt til å øke bevisstheten om bergkunst ved å produsere faglige rapporter (Tangen, Fjeld og Klavestad, 2021), holde foredrag og organisere/delta på guidede turer.
Historielagene kan også spille en viktig rolle, selv om de – med noen unntak, som Skjebergs amatørarkeologiske forening – synes å være mindre engasjert i bergkunstfeltene enn i øvrige kulturminner. Historielagene var for eksempel med på å organisere og gjennomføre guidede turer som ble koordinert av Sarpsborg kommune mellom 2006 og 2015. Og Sarpsborgs turkart med lokalisering av kulturminner (inkludert bergkunst) ble utviklet etter initiativ fra Den Norske Turistforening, som nylig også organiserte en guidet tur for å se bergkunst.
I tillegg ble det rapportert i intervjuene at fylkeskommunale og kommunale myndigheter ofte drar nytte av lokal kunnskap som fremskaffes via organiserte frivillige, ildsjeler og besteforeldre som på eget initiativ presenterer bergkunst til barnebarna sine.
I likhet med figur 7.7 for Skudeneshavns kulturmiljø oppsummerer figur 7.12 virkninger som påvirker livskvalitet (avbildet i ytterste krets), som skapes ved å bruke bergkunst til ulike formål (krets i midten). Dette er igjen mulig ved å iverksette tiltakene og metodene som er avbildet i den innerste kretsen.
Figur 7.12: Modell om relasjonen mellom kulturmiljøet og sosial bærekraft.
7.4.8. Utfordringer og mulige løsninger
7.4.8.1. Utilstrekkelig formidling – manglende (eller fragmentert) ansvar
Mens Viken fylkeskommune har hovedansvaret for registrering, skilting og første verneskjøtsel, har den utilstrekkelig med midler til formidling. Østfoldsmuseene – som ifølge et av intervjuobjektene kunne tatt formidlingsrollen – er bare opptatt av sine egne museer. Resultatet er at det ikke finnes noen instans som tar ansvar for å formidle bergkunst spesielt eller utendørs kulturminner generelt, noe som preger hele fylket.
Intervjuene tyder på at en formidlingsrolle på kommunalt nivå er det mest naturlige. Alternativt at destinasjonsselskapene som iSarpsborg (som er delvis kommunalt eid) håndterer denne oppgaven. Det har også manglet på formidlingsansvar i kommunen, men iSarpsborg og Viken fylkeskommune har begynt å jobbe sammen (iSarpsborg og Viken fylkeskommune, udatert). Disse aktørene ønsker å jobbe videre med formidling, gitt at det finnes ressurser til det. Blant annet er det snakk om mer aktivt å formidle tur- og besøksmuligheter til bergkunstfeltene og å tilrettelegge for tilleggstilbud ved feltene, slik at disse blir mer attraktive.
«Jeg tenker at ikke alle felter trenger en grussatt sti, men at noen felter også kan være «utmarksfelter.»
– Svein
– Svein
Satsingen virker lovende, men samtidig kan det være vanskelig for kommunene å mestre dette uten innsats fra andre aktører og en forankring av formidlingsarbeid på et høyere administrativt nivå. En slik forankring vil være fordelaktig, gitt at bergkunsten finnes på tvers av kommunegrensene. I henhold til Vikens handlingsprogram for 2022–2023 for kulturarv vil Viken fylkeskommune jobbe med et prosjekt for å avklare hvilket potensial Solbergtårnet har som utstillings- og formidlingsarena for kulturarven i Viken (Viken fylkeskommune, udatert).
Særlig nattevandringer har vist seg å skape spesielle opplevelser. Intervjuobjektene ser også et potensial i å tilrettelegge organiserte turer som inkluderer transport til/fra bergkunstfeltene og formidlingssentre. Interessen for slike turer og vandringer er stor, og enkelte intervjuobjekter undret seg over hvorfor det fantes så få slike arrangementer.
Det ble også foreslått tiltak for å senke terskelen for egne uorganiserte besøk. I tillegg til tiltak som kan bidra til å gjøre feltet mer attraktivt (som nevnes i neste avsnitt), ble det også foreslått å lage veiledere for hvordan man kan finne og oppleve utvalgte felter og/eller bruke lys på nattevandringer. Samtidig var intervjuobjektene bevisst på at det å promotere besøk til feltene på egen hånd kan slå tilbake ved at det øker muligheten for dårlige eller likegyldige opplevelser. Slike besøk byr også på utfordringer knyttet til vern, ettersom det kan være vanskeligere å utforske feltene på egen hånd.
Andre forslag omfatter det å endre formidlingen av bergkunst kvalitativt. Det kan skje enten ved å bruke andre midler, for eksempel filmsnutter, sosiale medier og digitale plattformer, eller ved å bruke alternative innfallsvinkler i formidlingsarbeidet.
Fra rapporten om resultater fra markedsundersøkelsen (iSarpsborg og Viken fylkeskommune, 2022) vet vi også at kommunikasjonen når det gjelder bergkunst vurderes som utilstrekkelig. Det etterlyses også kommunikasjon og informasjon i forkant av besøk, barnevennlig informasjon og bedre skilting på motorveien og ved inngangen til rasteplassen ved Solbergtårnet.
7.4.8.2. Bergkunst ikke attraktivt nok
Gjennom intervjuene fikk vi inntrykk av at bergkunst ikke er tilstrekkelig som selvstendige besøksmål, og at det er mye annet som er mer verdt å besøke. I noen tilfeller ble dette inntrykket støttet opp av eksplisitte kommentarer, mens i andre tilfeller var dette mer implisitt i intervjuobjektets fortelling. Et eksempel på sistnevnte kan være at bergkunst ofte er et element blant mange kulturminner og bør oppleves gjennom guidede turer og arrangementer.
«(…) det er ingen som tar det ansvaret … i Østfold fordi det er ikke fordelt til noen spesifikk (…) de som burde kanskje har gjort det er Østfoldmuseene, men de … som jeg sa i stad de de har på en måte museene sine, og tenker vel kanskje ikke at kulturminnene i landskapet er en del av det de skal formidle og visse selskapene, de er jo på en måte, de ser jo etter profitt på en måte mye»
– Ingrid
– Ingrid
Dette er også dokumentert i rapporten om resultater fra markedsundersøkelsen, se notater (iSarpsborg og Viken fylkeskommune, 2022).
Et forslag man ønsker å arbeide med knyttet til denne utfordringen, er å plassere tilleggstilbud ved bergkunstfeltene (for eksempel lekeplass, hinderløyper og servering). Og/eller man kan knytte bergkunstfeltene til andre opplevelser (for eksempel gårds- eller kaffebesøk, skuespill eller musikkopplevelser) som deler av en mer omfattende pakke eller som del av arrangementer. Til det sistnevnte kan det være relevant å søke om midler gjennom tilskuddsordningen KAO (KulturArvOpplevelser), som tilbys av fylkeskommunen og presenteres i handlingsplanen for 2022–2023 (Viken fylkeskommune, udatert). En mulighet er å utvikle et kommersielt tilbud rettet mot bedrifter.
Andre fysiske tiltak som ble nevnt, og som kan gjøre bergkunst mer attraktivt, er det å sette opp lysløyper for på den måten å gjøre det mer interessant å besøke feltene i de mørke vintermånedene, sikre parkeringsmuligheter og å tilrettelegge bedre for bergkunstparker og flere felter generelt, slik at flere får tilgang til disse i nærmiljøet. I forbindelse med sistnevnte ble det trukket frem at det i enkelte tilfeller kan være tilstrekkelig med enkel tilrettelegging.
Videre ble det foreslått å utvide bruken av bergkunst til mer enn besøksattraksjoner eller formidlingsarenaer og se på dem som arenaer i forbindelse med kunstarrangementer, for eksempel male- eller skrivekurs.
Potensialet for å utnytte bergkunst kommersielt kommer likevel ikke tydelig frem gjennom intervjuene. Muligheter for å utvikle et kommersielt tilbud med utgangspunkt i bergkunst (alltid i kombinasjon med noe annet) nevnes ofte, selv om det kan være vanskelig å vurdere betalingsvilligheten for slike tilbud. Samtidig nevnes det at utnyttelsespotensialet kan være begrenset med tanke på hvor sårbar bergkunst er.
7.4.8.3. Ressursknapphet
Gjennom intervjuene kommer det frem at ressursknapphet byr på utfordringer på ulike nivåer og i forbindelse med ulike oppgaver. Manglende ressurser gjør det vanskelig å opprettholde farten på kartleggingen og oppfølgingen av nyoppdagede felter, formidlingsarbeidet og organiseringen av besøk for elever ved skoler som ikke ligger i gang- og sykkelavstand fra feltene. Det å endre kollektivtilbudet, slik at flere får tilgang til feltene, eller å endre strategien med kartlegging av felter slik at flere lettere får tilgang er nok likevel den enkleste måten å sikre nok midler til at alle skoler kan organisere bussturer til feltene som allerede er tilrettelagt.
«Gjør kulturminner generelt mer tilgjengelig for folk med bilder på digitale plattformer (…) dokumentasjon (…) i Askeladden (…) er skjult for allmennheten. Om noe av dette hadde blitt tilgjengeliggjort, ville det vært mye mer inspirerende for folk å se hva som finnes rundt der man bor, enn en registreringstekst som beskriver avstander mellom figurer, himmelretninger, fjell og omgivelser med tekst. Det gir lite.»
– Svein
– Svein
Frivillige utfører en vesentlig innsats når det gjelder å verne kulturminner og tilrettelegge for bruken av dem. Dermed kan det tenkes at frivillighetsarbeid kunne dekke behov der offentlige midler ikke strekker til. Samtidig kan det hende at økt innsats fra frivillige knyttet til bergkunst kan være vanskeligere enn for andre kulturminner, ettersom arbeidet med feltene kan oppleves som arkeologenes eksklusive domene.
7.4.8.4. Potensial for konflikt
En fordel med at bergkunst er underlagt automatisk fredning, er at man ikke trenger å sette i gang verneprosesser når man først oppdager slike. Samtidig kan automatisk fredning by på konflikter og utfordringer, som igjen kan bidra til at bergkunst blir ansett mer som hindringer enn som verdifulle ressurser.
De mest åpenbare konfliktene er konflikter som oppstår når man oppdager nye felter i forbindelse med utbyggingsarbeid.
«Og når du er utbygger og enten skal bygge vei eller hus, og du kommer over et sånt arkeologisk sted, så er det en ulykke for dem fordi de må betale alt selv. Og det forsinker og fordyrer prosessen noe helt forferdelig, og det blir stort konfliktnivå.»
– Kjell
– Kjell
I tillegg kan man også møte mye motstand blant grunneiere når nye felter blir oppdaget. Dette synes imidlertid mer nyansert enn utbygging, og man kan oppleve alt fra sinne og frustrasjon til manglende interesse og begeistring. Samtidig pekte også et av intervjuobjektene på at potensialet for konflikt kan være større ved andre kulturminner og stier enn ved bergkunstfelter fordi de sistnevnte stort sett er godt tilrettelagt og merket.
Motstand og negative holdninger kan oppstå av ulike grunner. Det kan være uanmeldte besøk på privat eiendom (noe som er sjelden), forventninger om kraftigere restriksjoner (enn det som er tilfelle) når det gjelder bruk av privat eiendom, og redsel for at privat eiendom blir oppsøkt av turisthorder. Det sistnevnte skjer sjelden, ettersom turistene først og fremst besøker felter som er tilrettelagt. I den forbindelse oppleves det at fagfolks folkeopplysningsarbeid bidrar til å redusere konfliktsnivået, og dette er noe man trolig kan bygge videre på.
«Med en gang du kan kommunisere at ‘her kan du besøke tre felter, her er det bussforbindelse’, da blir det en mindre terskel. Det blir lettere å kaste seg på.»
– Marit
– Marit
7.5. Sammenligning av caser
Det er ingen tvil om at Skudeneshavns kulturmiljø og Østfolds bergkunst er to svært ulike caser med tanke på typekulturmiljø, forvaltning og bruk.
Utnevnelsen av Skudeneshavn til et kulturmiljø kan sees som et resultat av en lang prosess som ble initiert på 60-tallet, sammen med en interesse blant lokale innbyggere for å bevare det gamle trehusmiljøet.
Østfolds bergkunst er derimot automatisk fredet. Dette betyr ikke at det ikke finnes lokalt engasjement. Det er tradisjonelt arkeolog-amatører og ildsjeler som har dokumentert bergkunst, og også i dag er det fortsatt disse som bidrar med lokale interessenter og til å oppdage nye felter. Samtidig synes det som at interessen for bergkunst er mer tilbakeholden og avgrenset til et fåtall personer som er spesielt interesserte i bergkunstfelter.
Skudeneshavns kulturmiljø er kompakt og lokalisert i én kommune. Bergkunsten er derimot spredt over flere kommuner. Dette byr på utfordringer for formidlingsarbeid, noe intervjuene bekrefter. Viken fylkeskommune har hovedansvaret for registrering, skilting og skjøtsel av bergkunsten, men det oppleves som at ingen har tatt ansvar for formidlingsarbeidet. Dette forklares med at det mangler en instans som tar ansvar for utendørs kulturminner i fylket og regionen Østfold.
I begge casene ser vi at kjennskap til kulturminner alene kan skape positive virkninger som er viktige for innbyggernes livskvalitet. Karmøybeboerne er stolte av Skudeneshavn. Det å vite at Sarpsborg er rik på bergkunst, og at denne er spesiell i nordisk og europeisk kontekst, kan bidra til å skape en følelse av stolthet og nære et positivt selvbilde.
Når det er sagt, tyder intervjuene på at kjennskap til bergkunsten er mer begrenset enn det som er tilfelle for Skudeneshavns kulturmiljø. Skudeneshavn- og Karmøybeboerne er stolte av kulturmiljøet sitt og viser det gjerne frem til besøkende. Vi fant få indikasjoner på at noe tilsvarende er tilfelle for Østfolds bergkunst. I begge casene ble det trukket frem at lokalbefolkningen er dårlige til å være turist i egen by.
Til tross for at kjennskap til kulturminner er viktig, viser begge casene at det først og fremst er gjennom bruk at positive virkninger kan forsterkes og diversifiseres. Dette gjelder enten det skjer i form av formidlingsaktiviteter, som arenaer eller i sammenheng med ulike typer virksomhet.. Når det er sagt, er det viktig å påpeke at det generelt er vanskelig å identifisere effekter på innbyggeres livskvalitet og bo-trivsel ved aktiv bruk av kulturminnene. Kulturminnene samspiller med andre faktorer, som respondentene til dels opplever som viktigere.
Likevel tyder intervjuene på at bruken av Skudeneshavns kulturmiljø bidrar til å skape sosiale og kulturelle arenaer og rekreasjonsarenaer, inntekts- og sysselsettingsmuligheter, og til å bygge sivilt engasjement, kulturhistorisk kunnskap, kulturhistorie og bygningsvern samt stedsidentitet og tilhørighet. Det er likevel vanskelig å si om disse forholdene er tilstrekkelige til å øke tettstedets attraksjonskraft som bosted, siden dette også er påvirket av kontekstuelle faktorer knyttet til tettstedets lokalisering og sentralitet. Vi finner indikasjoner på at bruken av Østfolds bergkunst bidrar til å bygge stedsidentitet, stolthet og et positivt selvbilde, skape tilhørighet og positive helseeffekter, øke forståelsen og interessen for kulturminner og bidra til integrering i arbeidslivet og botrivsel. Derimot er det lite bevis i intervjumaterialet på at bergkunst bidrar til å øke tettstedets attraksjonskraft som bosted.
Noen av virkningene som skapes, er felles for begge casene (stedsidentitet, tilhørighet, kunnskap om kulturminner, botrivsel, sysselsettingsmuligheter), mens andre virkninger er mer casespesifikke. Det er rimelig å anta at valget av intervjudeltakere påvirker funnene. Deltakerne relaterer seg til casene fra ulike ståsteder. Samtidig kan forskjellene muligens forklares med ulikheten i bruksomfanget i de to casene. Bruken er mer intensiv i Skudeneshavns kulturmiljø enn for Østfolds bergkunst. For bergkunsten kan bruken betegnes som begrenset, men brukspotensialet er heller ikke utnyttet fullt ut. I Skudeneshavn brukes kulturmiljøet til boliger og butikker, til kulturhistorisk formidling, klimatilpasning og markedsføring. Mange av bygningene og stedene i kulturmiljøet skaper møteplasser og rekreasjonsmuligheter. Lokalsamfunnet kan både delta og/eller benytte seg av tjenester og kommersielle tilbud. Denne varierte bruken bidrar til at typen brukere også er variert. Bergkunst brukes derimot primært som mål for utflukter, til guidede turer, arrangementer og som del av Den kulturelle skolesekken (DKS).
Denne forskjellen i type bruk og bruksomfang kan antas å være påvirket av forskjellen i måten begge disse kulturminnene forstås og oppleves på, og at disse forholdene igjen påvirker (og forsterker) forståelsen og opplevelsen.
Skudeneshavn oppleves både et som et levende miljø og en viktig ressurs for å tiltrekke seg besøkende og skape gode vekstvilkår for lokalsamfunnet. Dette gjelder selv om noen sitter med en følelse av at man ikke helt har utnyttet verdiskapningsmulighetene fullt ut. Det synes å være lite konflikter med hensyn til bruk av kulturmiljøet både som turistattraksjon og bomiljø, selv om enkelte er bekymret for om man klarer å opprettholde denne balansen fremover.
Østfolds bergkunst ses også på som en ressurs for å skape opplevelser og gi innsikt i lokal-historien. Men i motsetning til Skudeneshavns kulturmiljø er det tegn til at bergkunst alene ikke oppleves som spennende eller attraktivt nok. Intervjuobjektene ga uttrykk for at bergkunst i noen tilfeller mer kan betraktes som hindring for utvikling enn som ressurs. Dette kan tilbakeføres til det faktum at Østfold er en region med mye bergkunst, og at denne automatisk er fredet. Vi kan gå ut fra at det er forskjell på å oppdage et fredet kulturminne på egen eiendom og det å velge å bosette seg i et fredet kulturmiljø, slik tilfellet er for mange som bor i Skudeneshavn i dag.
En annen forskjell er at mens det synes å være lite konflikter mellom vern og bruk i Skudeneshavn, er den generelle forståelsen at bruk er den beste formen for vern. Mer intensiv bruk av bergkunsten kan derimot oppleves som en trussel fordi bergkunst er betydelig mer sårbar.
I og med at de positive virkningene skapes gjennom bruk, er metodene og tiltakene som bidrar til å øke sosial bærekraft, også metoder og tiltak som befordrer og tilrettelegger for bruk av kulturmiljøet.
I begge casene finner vi at samarbeid og god dialog mellom alle involverte aktører, innsats fra frivillige organisasjoner og ildsjeler, formidling og finansiering er sentrale forutsetninger for å kunne bruke kulturminnene på måter som skaper positive virkninger for livskvalitet og bo-trivsel. Vi har identifiserer enkelttiltak eller -metoder som er spesifikke for det enkelte caset.
For Skudeneshavn kan vi trekke frem at kulturmiljøet bevisst brukes i kommunens tettstedssatsing, og at lokalpatriotismen er sterk. For Østfolds bergkunst kan vi nevne at registrering, dokumentasjon og skjøtsel er kritiske elementer for at feltene skal bli besøkt og brukt. Dette er en utfordring, siden mye bergkunst enda ikke er oppdaget og er lokalisert på steder som krever mer oppfølging og vedlikehold.
Funnene våre viser også at det finnes utfordringer knyttet til forvaltning og bruk av kulturminner.
I begge casene er det behov for konflikthåndtering. Selv om konfliktnivået i Skudeneshavns kulturmiljø vurderes som relativt lavt, viser intervjuer at konflikter kan oppstå som følge av krav i lov- og regelverk og knyttet til planer om å bruke offentlige rom til nye formål. I likhet med andre steder er planer som berører biltrafikk og parkeringsplasser, en spesielt betent sak. Intervjuene gir inntrykk av at enkelte i lokalsamfunnet er misfornøyde med mulighetene til å delta i planprosesser og med Karmøy kommunes prioritering av Skudeneshavn i forhold til andre tettsteder. Når det gjelder Østfolds bergkunst, synes det som det er mer vanlig med konflikter. Disse er først og fremst knyttet til oppdagelse av nye felter og den usikkerheten dette medfører for utbyggere og grunneiere. Motstanden dempes noe gjennom arbeidet med å opplyse om hva det faktisk innebærer å ha bergkunst på egen eiendom (rettet mot grunneiere).
Felles for begge casene er at bruken er sesongpreget. Skudeneshavns kulturmiljø, særlig Gamle Skudeneshavn, brukes hyppigst i sommerhalvåret. Bergkunsten besøkes også først og fremst om sommeren. Om vinteren tildekkes noen av feltene, mens andre felter blir mindre synlige. Det arbeides aktivt for å utvide brukssesongen i Skudeneshavn gjennom å organisere festivaler utenfor hovedsesongen. I Østfold har man foreslått lysløyper for på den måten å invitere folk til å besøke bergkunstfelter også i de mørke månedene.
Det at ikke alle skoleelever har mulighet til å besøke feltene innenfor DKS-opplegget, og det at det mangler et kollektivtilbud, er med på å redusere tilgjengeligheten.
Ressursmangel er også en utfordring for Skudeneshavn. Skudeneshavn konkurrerer med andre kulturminner om tildeling av kommunale ressurser. I Østfold har fylkesarkeologer vanskeligheter med å dokumentere bergkunstfelter raskt nok. Og i tillegg mangler det ressurser til å drive med formidling.
Videre er det potensialer for å forbedre samarbeidet – til tross for at det finnes godt samarbeid i begge casene. I Skudeneshavns kulturmiljø gjelder dette primært organisasjoner som er forankret i ulike soner, og reiselivsaktører som tilbyr overnatting. For Østfolds bergkunst gjelder det samarbeidet mellom fylkeskommune og kommune, primært med tanke på å bedre formidlingen og tilretteleggingen av felter for å gjøre dem til bedre besøksattraksjoner.
I tillegg til disse felles utfordringene finner vi også andre utfordringer som er casespesifikke.
I Skudeneshavn opplever man noen utfordringer knyttet til reiselivet. Det dreier seg om lav grad av profesjonalisering, lavt forbruk fra turister og manglende overnattingskapasitet. I denne forbindelse ble det foreslått flere grep for å øke verdiskapningspotensialet. Grepene omfatter etablering av et eget destinasjonsselskap, en desentralisert overnattingsordning, utvidelse av kundesegmenter, aktiviteter og steder, formidling og kommersialisering av opplevelser og bedre samarbeid generelt. Intervjuobjektene så også et potensial i å bruke lokaliseringen av offentlige arbeidsplasser og tjenester mer strategisk i den videre stedsutviklingen, også ved å benytte hjemmekontorordningen og etablere et privat-offentlig eiendomsutviklingsselskap.
Når det gjelder Østfolds bergkunst, er utfordringene knyttet til bedre formidling og det å gjøre bergkunstfelter mer interessante som besøksattraksjoner. Man har allerede satt i gang en samarbeidsprosess mellom fylkeskommunen og Sarpsborg kommune for mer aktiv formidling, mer aktive tur- og besøksmuligheter til bergkunstfeltene og for å skape tilleggstilbud knyttet til feltene, slik at disse blir mer attraktive besøksobjekter. Man ser et potensial i å tilby flere guidede turer og nattevandringer, i å knytte bergkunstbesøk til andre opplevelser, iverksette tiltak (for eksempel veileder og lysløyper) som senker terskelen for besøk på egen hånd, og til slutt bedre kommunikasjonen om bergkunst (både digitalt og in situ).
7.6. Diskusjon om hva resultatene innebærer
Dette arbeidsdokumentet oppsummerer de to utvalgte casestudiene fra SKUL-prosjektet i Norge: Skudeneshavns kulturmiljø og Østfolds bergkunst. Målet med studien er å undersøke om og hvordan kulturmiljøet påvirker sosial bærekraft. I tillegg er det et mål å identifisere tiltak og metoder som bidrar til å skape attraktive lokalsamfunn. Hoveddelen av analysen er basert på gjennomførte intervjuer, supplert med dokumenter og intervjueres erfaringer fra opphold i Skudeneshavn. Funnene er preget av prosjektets metodiske valg: et begrenset antall intervjuer og intervjueres subjektive erfaringer. I dette kapittelet redegjør vi for implikasjonene av funnene våre knyttet til målsetningen med SKUL-prosjektet: bærekraftig lokal samfunnsutvikling.
Resultatene fra intervjuer som gjennomgås i dette dokumentet, bidrar til å få en bedre forståelse av hvordan kulturmiljøet påvirker innbyggernes sosiale bærekraft. Med utgangspunkt i denne kunnskapen kan det trekkes opp noen linjer som det synes fornuftig å ta hensyn til når man skal drøfte og utarbeide retningslinjer som kan bidra til bedre livskvalitet i lokalsamfunn basert på det aktuelle kulturmiljøet. Retningslinjene bør bidra til følgende:
- Tilrettelegge for bruk. Det er gjennom bruk at det kan skapes muligheter for positive virkninger, og for å utvikle et forhold til kulturmiljøet som fremmer respekten og interessen for å verne det.
- Oppfordre interesserte aktører til å tenke bredt når det gjelder muligheter for bruk. Ikke alle kulturmiljøer egner seg for kommersiell utvikling. Bruk kan fremme ikke-økonomisk verdiskaping, som også er viktig for livskvalitet.
- Skape god formidling ved å vise til gode eksempler og beskrive ulike formidlingskanaler.
- Fremheve betydningen av godt samarbeid og dialog mellom de involverte. Dette kan for eksempel innebære en veileder for å kartlegge interesserte aktører og legge til rette for deltakende prosesser.
- Beskrive måter å håndtere konflikter mellom involverte aktører på, inkludert det å være tydelig i kommunikasjon. Mange konflikter oppstår som resultat av misforståelser.
- Beskrive muligheter ved aktivt å involvere lokale menneskelige ressurser og ildsjeler. Slik skapes det engasjement og muligheter for å bygge og vedlikeholde relasjoner som er viktige for sosialt samhold. En slik involvering kan gi muligheter til å dekke ressursbehov der offentlige midler ikke strekker til.
- Bidra til å sikre finansiering ved å kartlegge mulighetene for å søke om midler. Det kan være spesielt relevant å sikre finansiering for skoler som innenfor DKS-opplegget ønsker å besøke kulturminner som ikke ligger i gang-/sykkelavstand.
Utover dette (som er SKUL-prosjektets hovedmål) kan resultatene være nyttige med tanke på å konkretisere hvordan kulturminner og -miljøer kan bidra til å nå bærekraftsmål som kommunene har prioritert. Resultatene kan bli informasjon som er av interesse for forvaltningen av kulturmiljøer på lokalt og/eller regionalt nivå. Slik informasjon kan igjen bidra til å øke potensialet for at kulturminner faktisk bidrar til økt livskvalitet.
Karmøy kommune deltar for eksempel i et nasjonalt bærekrafts-nettverk, der målet er å sikre en bærekraftig utvikling og å vise hvordan kommunal sektor kan nå FNs bærekraftsmål (U4SSC, 2020).
Innenfor prosjektet har kommunen vurdert sin bærekraftige utvikling opp mot 100 nasjonale og internasjonale byer og tettsteder. Analysen – som bygger på 110 indikatorer på tvers av temaer om samfunn, økonomi og natur – viser at kommunen ligger ganske godt an når det gjelder for eksempel sysselsetting og byutvikling og arealplanlegging, men dårlig an når det gjelder for eksempel inntektsulikhet mellom kjønn, kulturutgifter og høyere utdanning (U4SSC, 2020).
- sørge for god helse
- sørge for god utdanning
- jobbe for likestilling mellom kjønnene
- jobbe for anstendig arbeid og økonomisk vekst
- jobbe for attraktive og bærekraftige byer og lokalsamfunn
- stoppe klimaendringene og styrke naturmangfoldet
- jobbe for samarbeid
Imidlertid nevnes kulturminner og -miljøer kun i to av kommunenes satsingsområder (4 og 5) (Karmøy kommuneplans samfunnsdel (2021)).
Funnene fra casestudien kan brukes til å illustrere hvordan det å fremme kulturverdier kan bidra til å skape anstendig arbeid og økonomisk vekst (satsingsområde 4), og hvordan det å bruke kulturmiljøet kan bygge stedsidentitet, som anses som et viktig grunnlag for å skape attraktive og bærekraftige lokalsamfunn (satsingsområde 5). Funnene utgjør et grunnlag for å illustrere det faktum at kulturmiljøet kan brukes aktivt innenfor andre satsingsområder der en slik rolle ikke er identifisert i plandokumenter. Et eksempel er at kulturmiljøer kan bidra til bedre helse (satsingsområde 1) ved at det skapes arenaer for rekreasjon og sosialt samvær i lokalsamfunnet. Og det at den negative effekten av klimaendringene og konsekvenser av disse kan motvirkes ved å unngå å bygge nytt (satsingsområde 6). Bruken av kulturmiljøet kan bidra til å skape nye muligheter for samarbeid (satsingsområde 7), bidra til et utvidet utdanningstilbud (satsingsområde 2) og også til bedre likestilling (satsingsområde 3).
I Sarpsborgs samfunnsplan for 2018–2030 anerkjennes kulturhistoriens rolle når det gjelder å bygge identitet og tilhørighet, og at kulturminner bør vernes som et middel for å opprettholde et rikt kulturtilbud. Denne planen sier ingenting om hvordan kulturminner generelt og bergkunst spesielt kan bidra til å nå de andre målene i planen, for eksempel ved å bidra til å skape rekreasjons- og opplevelsesmuligheter.
Når dette er sagt, kan ikke kulturmiljøene løse alle samfunnsutfordringer. Eksempelvis har Skudeneshavn kvaliteter som i henhold til fagfolk (Vill, 2021, s. 18–21) utgjør et godt utgangspunkt for en attraktiv og bærekraftig stedsutvikling: et pent og trygt miljø, et rikt kulturliv, mangfoldige rekreasjonsmuligheter, nærhet til vann og tilgang til grøntarealer. Bruk av kulturmiljøer som strategisk ressurs kan styrke disse kvalitetene. Samtidig har Skudeneshavn og hele Karmøy utfordringer når det gjelder tilgang til arbeidsplasser og tjenester, en bilbasert fremkommelighet og et dårlig kollektivtilbud. Disse utfordringene kan ikke løses gjennom bruk av kulturmiljøer.
Funnene våre kan også være nyttige og et viktig kunnskapsgrunnlag for forvaltningen av kulturmiljøer på lokalt og/eller regionalt nivå. Riksantikvarens forvaltningsplan for Skudeneshavn (2019) omtaler kun i begrenset grad betydningen av bærekraft og sier lite om hvordan det fredede kulturmiljøet og/eller kulturminner og miljøer generelt kan bidra til bærekraftig utvikling. Prosjektets funn kan brukes til å forbedre dette i en eventuell revidert versjon av planen. Funnene våre viser at det er viktig å gi oppmerksomhet og ressurser til automatisk fredede kulturminner i kommunale kulturminneplaner. Til tross for at disse er automatisk vernet mot inngrep, viser funnene våre at kommuner er nødt til å arbeide aktivt med slike kulturminner for å øke bevisstheten om og kjennskapen til disse, noe som igjen bidrar til å fremme vern.