9. Oppsumme­ring og konklusjo­ner

Vi har gjennomført åtte ulike casestudier i fire forskjellige land i Norden. Kulturmiljøene har til dels vært av svært ulik karakter, selv om enkelte har hatt noen likhetstrekk, som bergkunst­feltene og fiskerilandsbyene. Selv om informantene i prosjektet i stor grad har en profesjonell rolle i tilknytning til casene, er det en gjennomgående stolthet blant informantene knyttet til alle casene som går langt utover den profesjonelle tilknytningen deres til casene.

Dette understøttes av funnene i spørreundersøkelsen. Og jo eldre vi blir, jo viktigere blir kulturmiljøer for oss. Vi ser at i alle land­ene brukes kulturminner og kulturmiljøer aktivt i undervisningen. Men det er svært varierende i hvilken grad vi blir tatt med ut for å besøke dem, selv om de er i nærmiljøet vårt. Ofte trekkes ressursknapphet frem som begrunnelse. På Færøyene er dette løst gjennom læreverkene i fjerde og femte klasse, der det legges opp til oppgaver om historiske bygninger og gatenavn man vet finnes i alle bygder og byer (kirker, rådhus osv.), slik at barn får muligheten til å oppleve sin lokalhistorie. Det er med andre ord mulig å gjøre dette på en svært lite ressurskrevende måte.

De fleste av informantene har et stort behov for å fortelle om historien knyttet til casene som blir undersøkt. Det kommer uoppfordret uten at det er en del av intervjuguiden. De mener det er viktig at det foreligger en felles forståelse før intervjuene starter. Med utvalget og mangfoldet av informanter vi har basert oss på, viser det at kulturminner er viktig.

Spørreundersøkelsen viser at jo eldre vi blir, jo viktigere blir kulturminner og kulturmiljøer for oss. Det er vanskelig å si hvorfor det er slik, men det er verdt å undersøke videre. Det er imidlertid ikke overrask­ende når man for eksempel ser på alderssammensetningen i det frivillige kulturminnearbeidet i Norge. Andre prosjekter TØI har ledet, viser også at frivillige pensjonister er helt avgjørende for at barn får oppleve kulturminner i Den kulturelle skolesekken, som er et tilbud i den norske skolen. Uten disse hadde norske barn neppe fått oppleve dette. Eldre er dermed en stor ressurs dersom man greier å hente ut restarbeidsevnen på en god og hensynsfull måte som gir mening for den som deltar.

Videre reiser også denne kunnskapen andre spørsmål som man bør forske videre på. Er behovet for å høre til og sammenhengen med den økende alderen egentlig et uttrykk for ensom­het? Og kan vi bruke kulturminner og miljøer til eventuelt å forebygge denne ensom­heten?

Når kulturminner og kulturmiljøer blir viktigere for oss jo eldre vi blir, bør vi tenke nytt om dette i eldreomsorgen? Kulturminner og kulturmiljøer finnes i alles nærmiljø og bør dermed være lett tilgjengelig for de fleste.

Som National Trust England (2017) fremhever: «Det å besøke meningsfulle steder gir en hel rekke fordeler. Disse kan i hovedsak deles inn i tre grupper: mental velferd, nostalgi og sikkerhet og overlevelse.» (s. 40). Det er også et stort behov for å videreutvikle forholdet til hvordan kulturminnene kan spille en rolle for den sosiale velferd, slik den svenske og norske kulturmiljøpolitikken i stor grad har lagt opp til de siste årene. Her har man skiftet fokus fra objekter og monumenter og ivaretakelsen av disse til et fokus på hvordan det å leve menneskers liv i og ved kulturmiljøer som en meningsfylt del av livene deres (Tacon and Baker 2019). Denne studien forsøker å ta for seg denne utfordringen, slik at koblingen mellom kulturmiljøer og sosial velferd både kan bli bedre forstått og kan gjøre et bærekraftig inngrep i politikk- og praksisområdet.

I kapittel sju introduserte vi figur 7.7. Denne er hentet fra Skudeneshavn, men kunne vært brukt på tvers av alle casene vi har analysert i denne studien. Den oppsummerer også noen av funnene i spørreundersøkelsen. I kapittel sju ble den tolket fra ytterste til innerste sirkel, men her tolker vi den fra innerste til ytterste. Ved å ta utgangspunkt i kulturminnene kan vi iverksette en rekke tiltak, som frivillige aktiviteter, formidling, tilrettelegging, vedlikehold, samarbeid og dialog på ulike nivåer. Dette gir ulike former for bruk av kulturminnene/-miljøene, som utflukter for skoler, arrangementer for lag og foreninger og guidede turer for turister, noe som igjen kan skape arbeidsplasser. Effektene av dette ser vi i den ytterste sirkelen: fellesskap, stedsidentitet, tilhørighet og positive helseeffekter, for å nevne noen. Dette er funn vi ser går igjen både i litteraturstudien, i spørreundersøkelsen og i casestudiene.

Kulturminner og -miljøer kan dermed tjene som utgangspunkt for ulike former for aktiviteter i nærmiljøene de befinner seg i, for å skape sosial bærekraft dersom man er bevisst på dette. Og dette synes å være felles for alle de nordiske landene som er representert i denne studien. Men det krever en bevissthet fra myndighetenes side, og da spesielt i den lokale planleggingen.

I spørreundersøkelsen så vi at de aller fleste kjente til kulturminner og -miljøer i nærmiljøene sine, og at mange likte å ta med besøkende dit når de hadde besøk utenfra. Ikke bare forteller dette oss at vi er stolte av lokalhistorien vår, og at det antakelig er en større bevissthet rundt dette enn vi var klar over. Men det forteller oss også at kulturminner og -miljøer sannsynligvis utgjør en relativt stor del av reiselivet som vi ikke kjente til, ettersom de ligger utenfor de store kjente turistattraksjonene. Dette bør det forskes mer på.

Da vi startet arbeidet med å booke informanter til casene, ble vi overrasket over hvor vanskelig det var i flere av landene å finne aktuelle intervjuobjekter, og hvor mange som takket nei. Vi trodde først det hadde med ferieavvikling å gjøre, men i flere intervjuer ble vi også spurt om det var greit at det stilte to personer fra samme organisasjon, noe vi opplever svært sjelden i prosjektene våre. Prosjektteamet disku­terte problemstillingen i et felles møte, siden tematikken i prosjektet tross alt oppleves som et «feel good»-tema av de aller fleste.

Da vi kom i gang med intervjuene, ble det veldig raskt klart at konfliktnivået rundt kultur­miljøene var høyt, og at det beveger seg langs flere akser. Noen steder står byråkratiet på ulike nivåer opp mot hverandre – dette er ikke ukjent og er beskrevet flere steder i litteraturen.

Det andre bildet som tegnet seg, har vi forsøkt å illustrere i figuren under, der kulturminnene og -miljøene er representert ved trekanten. Vi tenker oss at «alle» ser på det som sin eiendom og gjerne vil besøke det, eksempelvis bergkunst i Norge. Bergkunsten ligger på jordet til en bonde. Han dyrker korn på jordet og ønsker ikke at «alle» skal tråkke rundt på hans mark. Riksantikvaren og Fylkeskommunen er inne i bildet fordi bergkunsten er så sjelden, så de må frem og tilbake for å dokumentere og vil dekke den til om vinteren. Bonden er uenig i det Riksantikvaren og Fylkeskommunen gjør, ettersom han vet at tildekkingen kommer til å blåse av. Men han vil likevel ikke sende brev, for da vet han at det blir journalført, og han fikk dårlig karakter i norsk på skolen. Han er redd for å dumme seg ut. Men han har en del spørsmål om alle som går over jordet for å se på steinen, så han skulle jo gjerne snakket med dem.

Eksempelet over er ment å illustrere det faktum at det mangler en møteplass mellom myndighetene og dem som bor og/eller eier kulturminner/-miljøer, der informasjon kan flyte begge veier. For det første er det et velkjent problem at informasjon og kommunikasjon fra myndigheter kan være vanskelig å forstå dersom man selv ikke har en akademisk bakgrunn. Det kan også være at mange vegrer seg for den formelle gangen og heller ikke kjenner til denne og har behov for veiledning som er muntlig og ikke skriftlig.

Flere av informantene er også frustrerte over byråkrater som kommer og går, og som stadig kommer med nye akademiske teorier og tilnæringer om hvordan man skal behandle kultur­minner, mens de har bodd der og kanskje vokst opp der og vet hvordan man gjør dette, gjennom praktisk erfaring. De savner en toveis kommunikasjon.

Men da alle intervjuene var gjennomført, var konklusjonen at alle stort sett vil det samme – ta vare på kulturminnene og kulturmiljøene. De er stolte av dem og glade i dem, men man klarer bare ikke å kommunisere godt nok rundt dem.

Vi anbefaler derfor at byråkratiet, som alltid er den profesjonelle parten, finner en måte å møte eiere på som innbyr til god og åpen dialog. Riksantikvaren prøvde blant annet ut en ny metode der innbyggerne i Henningsvær kunne komme innom saksbehandlerne på et møterom i fiskeværet og stille de spørsmålene de ønsket i forbindelse med prosessen for fredning av fiske­været. Det ble ikke ført referater fra disse uformelle møtene. Det foreligger enda ingen evaluering av denne måten å føre dialog på.

Konflikter bør også selvsagt forsøkes å løses på et langt lavere nivå enn statlig nivå dersom det er mulig.

I flere av casene ligger kulturminnene og -miljøene enten midt i naturen, som bergkunsten, eller som en inngangsport til naturen, som Kirkjebøur, Klittmølle og Skudeneshavn. I Sarpsborg så vi at bergkunsten i en periode hadde inngått som en del av kommunens folkehelsearbeid, med egne turer som var lagt til disse. Men grunnet ressurs­knapp­het eksisterer dette tilbudet ikke lenger. Det er godt dokumentert at det å ferdes i natur på ulike måter kan gi god helse, men at kulturminner kan bidra positivt til folkehelsen, finnes det relativt lite litteratur om. Vi fant imidlertid to studier i litteraturgjennomgangen vår (jf. Scannell & Gifford, 2017), (Kjellgren, 2022).

Som nevnt over, ligger imidlertid kulturminner ofte som en overgang mellom bosteder og naturen, eller i naturen selv, og kan fungere som attraksjonskraft i form av et mål eller en opplevelse i løpet av turen.

I Klittmøller er det nettopp denne dualiteten som har vært med på å skape veksten i tilflyt­tingen av barnefamilier og skapt «surfers paradise». Det er helheten med den idylliske byen og opplevelsen av havet. I Tanumshede ligger det en barnehage (dagis på svensk) i forbindelse med verdensarven. Den er nok vel så populær blant foreldrene fordi barna får være ute i skogen som fordi de får lære om kulturminnene i nærmiljøet sitt. 

Flere av casene lå vanskelig tilgjengelig til for lokalbefolkningen, særlig for barn og unge. Det å komme seg til og fra på sykkel var ikke ideelt. Dette gjelder særlig i Sarpsborg og i Tanumshede. På Skansen besto barrieren mer i at prisen for å komme inn kunne være høy for en familie som ønsket å benytte området. Tilrettelegging og tilgjengeliggjøring av kulturminner og -miljøer i nærmiljøet for alle aldersgrupper bør være en målsetning. Og dersom man ønsker at også yngre aldersgrupper skal engasjere seg mer, bør det bli enklere for denne aldersgruppen å oppsøke kulturminner og -miljøer i nærområdene sine.

I denne rapporten har vi ikke sett på universell utforming og tilrettelegging, men dette er noe det selvsagt også må tas hensyn til.

I litteraturgjennomgangen fant vi to studier, der den ene viste at man både fikk økt velvære og en positiv helsegevinst av å være et sted man har et positivt forhold til (jf. Scannell & Gifford, 2017). I en studie fra Munkedal kommune i Sverige fant man at mer enn halvparten fikk en følelse de verdsatte, når de besøkte historiske plasser. En stor majoritet svarte at kulturmiljøet påvirket trivselen deres på en positiv måte (Kjellgren, 2022). Fra spørreundersøkelsen vi gjennomførte, så vi en markant økning i bruken av kulturmiljøene i alle de tre landene under pandemien. Men aller størst var økningen i Danmark.

Funnene understøttes blant annet av funnene i de svenske casene, som gjaldt museer. Der kunne infor­mantene i begge casene fortelle at det hadde vært et bortfall av internasjonale gjester, men at det hadde vært en markant økning av svenske besøkende.

Tallene og spørsmålene viser ikke om de samme respondentene også har brukt naturen, eller om vi her snakker om en «kulturelite». Det er kanskje uansett ikke så interessant, for det vi vet om neste krise, er at den ikke kommer til å bli lik den pandemien vi er i ferd med å legge bak oss. Lærdom­men fra dette spørsmålet bør likevel være at befolkningen under en pandemi har benyttet seg av ulike tilbud i nærmiljøet sitt som var åpne og tilgjengelige til tross for mange restriksjoner. Dette fordi befolkningen har ulike preferanser og kanskje også til ulike tider. Mye ble stengt ned, særlig innendørsaktiviteter, og da søker man det som er tilgjengelig ute.

Kulturminner og -miljøer finnes der det har vært mennesker før oss, og i tillegg til naturen har det vært befolkningens «escape room» under pandemien. Det er derfor vi anbefaler at det bør inngå som en del av myndighetenes beredskap for langvarige kriser i fremtiden.

I Vejle så vi at Spinnerihallene ble tatt i bruk av mange ulike grupper i befolkningen, til ulike tider av døgnet. Dette gir mange både eierskap til kulturminnene og en tilhørighet til og stolthet over den lokale historien. Man har også lykkes i å hindre en sterk gentrifisering. Dette ser man ofte, og det gjør at industrielle kulturminner som blir funksjonsuttømte, etter hvert kun blir for de pengesterke og vellykkede.

Mange har et sterkt forhold til kulturminner på stedet der de bor, og gode minner fra kultur­minner da de vokste opp. Videre ser vi at kulturminner blir viktigere jo eldre vi blir. En mulig­het for å engasjere lokalbefolkningen mer, og for både å hente ut restarbeidsevnen blant pensjonister og aktivisere kulturminner i lokalsamfunnet kan være for kommunene å arrangere kultursmier, enten på nett eller fysisk, der lokalbefolkningen kan komme med innspill til hvordan man kan ta i bruk lokale kulturminner. Verdien av kulturminner kommer nemlig først frem når de blir tatt i bruk.

Både Norge og Sverige har nasjonale målsetninger om at så mange som mulig skal engasjere seg i kulturminner og kulturmiljøer. Samtidig opplever flere av de vi har intervjuet som arbeider i kulturminnebyråkratiet i casene, ressursknapphet. Å kunne benytte frivillige på en god måte vil kunne gagne alle, men det fordrer at man finner gode løsninger. Det kan synes som om det noen ganger er noen interressemotsetninger som blant annet kan handle om hvem som kan mest, hvem som har rett til å eie historien – en endringsmotvilje når det gjelder å slippe de frivillige for tett på forvaltningen. De frivillige er heller ikke så opptatt av å påta seg for mye administrative oppgaver, og flere ønsker også å engasjere seg mer prosjektbasert. Å finne løsninger som gjør at man både kan få til god sameksistens i et samfunn med ressursknapphet i denne delen av forvaltningen og der man kan ta i bruk nyere teknologi for å tiltrekke seg en litt yngre del av pensjonistgruppen, vil antakelig være en vei som er verdt å utforske videre.

Det er viktig å huske på at det å kunne bidra kanskje er det aller viktigste for opplevd livskvalitet.

Det er behov for å forstå hvordan kulturmiljøer fungerer både for beboere og for turister, kulturmiljøenes posisjon i kommunal og regional planlegging samt hvordan kulturminner henger sammen med generell velvære, og hvilken rolle de spiller i krisetid. Videre forskning bør ta for seg disse sammenhengene i mer detalj, også på tvers av landegrensene. Da særlig med referanse til den nordiske konteksten, der naturen allerede er godt etablert som tema innenfor forskning og regional-, urban- og rural planlegging.