Summary (Norwegian)

Oppsummering

KAPITEL 1: Karbonmarkeder, Naturmarkedet, Nye Markeder og Ikke-markedsbaserte Tilnærminger

• Andel av Provenyet (SOP) er en avgift på resultater fra utslippsreduksjoner som går til finansiering av tilpasningstiltak. SOPs under Paris-avtalens artikkel 6.4 er begrenset til Tilpasningsfondet (AF). AF har ikke et spesifikt mandat til å finansiere tap og skade. Den finansierer imidlertid aktiviteter som «avverger og minimaliserer» tap og skade dersom den har en klar tilpasningskomponent. For at AF skal kunne finansiere aktiviterer som ‘bøter på’ tap og skade, inkludert ikke-økonomiske tap, rehabilitering og gjenoppbygging og så videre, vil det være nødvendig å avklare og utvide AFs mandat. Det er også mulig å vurdere hvordan man kan øke finansiering for tap og skade gjennom å øke SOP. Det er begrenset potensial for å øke SOP-raten utover de nåværende 5 %. Dette er fordi nivået på SOP for tilpasning allerede er satt relativt høyt under Paris-avtalen (mer enn det dobbelte enn under den grønne utviklingsmekanismen (Clean Development Mechanism)), og fordi det sannsynligvis vil være utfordrende å «åpne» disse temaene på nytt så sent i forhandlingene. En høyere SOP-avgift for et tap og skade fond kan også begrense levedyktigheten til utslippsreduserende prosjekter under artikkel 6.4. Hvis en høyere SOP skal innføres, bør det derfor ikke føre til at færre utslippsreduserende prosjekter utvikles.

• Det frivillige karbonmarkedet (VCM) kan finansiere dobbeltfordeler (også kjent som ‘co-benefits’) og frittstående fordeler knyttet til bærekraftsmålene (SDGene). Utviklingen av VCM til å etablere og finansiere SDG-fordeler uavhengig av utslippsaktiviteter er under utvikling. Disse «frittstående» SDG-fordelene har potensialet til å finansiere aktiviteter som hindrer, minimaliserer og bøter på tap og skade så lenge de har en SDG-rasjonale. Det finnes pilotprosjekter under Verra, en av de største leverandørene av disse SDG-fordelene, som kan brukes til å kanalisere nye finansieringskilder til prosjekter for å hindre, minimalisere og bøte på tap og skade. Det er imidlertid lite sannsynlig at VCM vil være nyttig for å kanalisere finansiering til tap og skade fondet.

• Naturkredittmarkedet (kjent som Nature Credit Market på engelsk) (NCM) er et nytt marked for kreditter med positive fordeler for biologisk mangfold. Privat sektor oppfordres til å kjøpe disse kredittene da deres kjernevirksomhet er nært knyttet til naturressurser, og de derfor vil kunne høste positive fordeler med prosjekter eller programmer som tar vare på det biologiske mangfoldet. For tap og skade er imidlertid dette markedet begrenset til finansiering av positive fordeler som reduserer tap av biologisk mangfold.
• Det er flere måter å forbedre finansiering fra privat sektor for L&D:
  • Et alternativ er å skape et nytt marked for tap og skade, på samme måte som Naturkredittmarkedet (NCM). Det er et økt fokus på viktigheten av en helhetlig respons til klimaendringer. En slik respons kan inkludere støtte til tap og skade-innsats i utviklingsland som er spesielt sårbare. Viktigheten av en mer helhetlig respons som inkluderer tap og skade kan oppmuntre til økonomiske bidrag fra bedrifter og andre aktører i privat sektor. Tap og skade-kreditter kan etableres. Disse kan reflektere positive fordeler ved å hindre, minimalisere og bøte på tap og skade, og potensielt også positive fordeler ved å øke tilpasningsevnen og redusere sårbarhet. For å etablere dette markedet vil det være nødvendig å involvere både offentlige og private aktører samt andre aktører som jobber med tap og skade-prosjekter til å lage frivillige retningslinjer om hvordan markedet bør fungere. Det kan også være nyttig å ha et rapporteringssystem på plass slik at aktørene kan rapportere på bidragene i ESG- og årsrapportene.
  • Et annet alternativ er å etablere en tap og skade-finansieringsmekanisme for privat sektor som en del av et tap og skade-fond, eller som kan betjene et tap og skade-fond (feks som en satellittmekanisme med eget styre). Styret kan få i oppgave å utvikle et rammeverk som fastsetter kriteriene for hvordan privat sektors finansiering kan gjennomføres og hvilken type informasjon disse aktørene kan bruke for å rapportere om bidragene i årsrapportene. Det er sannsynlig at det vil være nødvendig med en eller flere plasser i styret og stemmerett for aktører fra privat sektor for at dette alternativet skal kunne gjennomføres. Dette kan fremmes som et forslag for COP28 for å sikre at slike finansieringskilder vil kunne etableres, og peke på nødvendige ordninger for at dette er mulig å utvikle.

KAPITEL 2: Skatter og avgifter

• Selv om fremdriften med utslippsreduksjoner i IMO har gått sakte, ble en revidert strategi for reduksjon av utslipp av klimagasser fra internasjonal skipsfart vedtatt i 2023 med en ambisiøs arbeidsplan for å ferdigstille «tiltakskurven» allerede våren 2024. Flere alternativer er på plass, med varierende inntektspotensiale for IMO. Det ser ut til å være politisk enighet om at inntektene skal brukes til investeringer i innovasjon og utslippsreduserende tiltak i maritim sektor, inkludert landbasert teknologi og infrastruktur tilknyttet dette. Fremover, uavhengig av hvilket av forslagene som blir vedtatt, bør IMO oppfordres til å øremerke noen av inntektene til GCF og/eller tap og skade-fondet.

• Til tross for ICAOs CORSIA-marked, går utslippsreduksjonene i luftfartssektoren sakte. ICAOs retningslinjer for internasjonalt flydrivstoff har hindret aktører i å etablere skatter og avgifter på dette drivstoffet, med unntak av for innenlandsflyvninger. Initiativer for å etablere en avgift på internasjonalt flydrivstoff er igangsatt av de skandinaviske landene. Man kunne tenke seg at en gruppe progressive land kan komme sammen og bli enige om en avgift på internasjonalt flydrivstoff bilateralt mellom disse landene. Et slikt initativ kan dette oppmuntres på COP/CMA med bakgrunn i viktigheten av å øke finansiering til tap og skade. 
• Samtidig er det noen land som har etablert en flypassasjeravgift (også kjent som avgangsskatt). For eksempel Frankrike, som har etablert en tilleggsavgift, kalt solidaritetsavgiften, i tillegg til flypassasjeravgiften, og bruker deler av finansieringen fra den til internasjonal utvikling, inkludert UNITAID. Siden internasjonal luftfart for tiden beskattes relativt lavt sammenlignet med andre næringer og sektorer, kan innføring av disse progressive avgiftene være et velkomment tillegg til statsbudsjettene, og kan potensielt øremerkes til tap og skade-fondet, med en prosentandel som bestemmes av hvert land selv. For de fattigste og mest sårbare landene, inkludert de minst utviklede landene (MUL), kan disse potensielle avgiftene gå til et nasjonalt tap og skade-fond i stedet for et internasjonalt tap og skade-fond.

• Beskatning for bruk av bruk av olje og gass for «vanlige» forbrukere med begrensede midler er vanskelig å innføre på en regressiv måte og kan føre til motstand og manglende folkelig oppslutning til grønne tiltak (feks protestene til «de gule vestene» i Frankrike). Beskatning av produksjon av olje og gass kom på kartet på grunn av de økte inntektene som følge av den russiske invasjonen av Ukraina. Beskatning av produksjon og levering av olje og gass er ikke nytt. Men beskatning av olje og gass, knyttet til uventet fortjeneste (windfall profits), over en tidsbegrenset periode og øremerket klimaformål, inkludert finansiering av tap og skade reduserende tiltak, er en potensiell ny inntektskilde. En slik skatt på olje- og gassproduksjon er innført i flere europeiske land samt Storbritannia, men inntektene er ikke allokert til internasjonal klimafinansiering. Men hvis land som produserer olje og gass går sammen og blir enige om en prosentandel av denne avgiften til internasjonale klimafinansieringsformål, vil det potensielt kunne sette et eksempel i jakten på nye og innovative finansieringskilder for tap og skade tiltak.

• Innføring av små avgifter for andre næringer, slik som finansnæringen, har potensial til å fremskaffe ganske betydelig finansiering, hvorav noe kan øremerkes til klimaformål, inkludert til tap og skade-fondet.

KAPITEL 3: Katastrofeobligasjoner, Gjeldsbytteavtaler, Garantier, Naturskadepool for Privat Sektor og Filantropi

• Katastrofeobligasjoner, eller på engelsk «cat bonds», har betydelig potensiale som en kilde til privat finansiering av tap og skade-tiltak. For å realisere potensialet vil imidlertid utformingen av obligasjonene måtte tilpasses på følgende måte: a) de mulige utløsende hendelsene som dekkes innenfor et enkelt produkt må utvides og, hvis det er mulig, bør sakteutløste hendelser inkluderes; b) subsidier som kan dekke høyere struktureringskostnader og renter for slike obligasjoner, og; c) garantier bør gis land med lav kredittrisikovurdering for å øke investorer til slike obligasjoner.
• Innen klimafinansiering har gjeld-for-natur-bytteavtaler blitt et stadig mer populært alternativ til å gi gjeldslette til land med høy gjeld, samtidig som de oppmuntrer disse landene til å øremerke deler av den ettergitte gjeldsinntekten til miljøvern. En gjeld-for-tap-og-skade-tiltak-bytte-avtale krever få justeringer av den eksisterende malen som brukes til gjeld-for-naturbytte. Den viktigste justeringen vil være å bli enige med låntakerlandet om et sett med tap-og-skade-kriterier for bruk av midlene til formål for hindre, minimalisere og bøte på tap og skade. Denne kapitalen kan tilføres et nasjonalt tap og skade-fond, som ligner på fondene som benyttes i gjeld for naturbytteavtaler.
• Givere og offentlig sektor tilbyr ofte garantier for å støtte investeringer som kan generere sosiale og miljømessige resultater. Dette inkluderer garantier som støtter investeringer med utslippsreduksjoner og tilpasningsresultater, men som har relativt svake risiko-avkastningsprofiler. Tap og skade-garantier som kan katalysere privat sektors finansiering må gi eksplisitt dekning i tilfelle mislighold eller verditap på grunn av ekstreme og sakteutløste tap og skade-hendelser, sammenlignet med den indirekte dekningen som garantiene tilbyr i dag. Dette kan omfatte: a) statlig støtte for å dempe høyere andel av porteføljetap på grunn av tap og skade enn på grunn av andre hendelser; b) subsidier til tap og skade-garantier sammenlignet med «standard» garantiprodukter; og c) tilby direkte støtte til aktiviteter etter tap og skade hendelser som kan hjelpe investorer og deres lokalsamfunn til å komme seg raskere fra slike hendelser.

KAPITEL 4: Forsikring

• Etablering av et effektivt forsikringssystem krever et godt strukturert juridisk og regulatorisk rammeverk. Offentlig inngripen i forsikringsmarkeder skjer vanligvis som svar på markedssvikt, ofte etter store katastrofer. Disse inngrepene kan ha ulike former, for eksempel offentlige forsikringsordninger, offentlig-private partnerskap og regulatoriske tiltak for å stimulere etterspørselen.

• Regionale risikopooler, som CCRIF-SPC i Karibia, ARC i Afrika og PCRIC i Stillehavet, spiller en avgjørende rolle for å hjelpe land med å effektivt håndtere og redusere tap og skade fra katastrofer. Disse poolene, som eies av medlemslandene, tilbyr parametrisk forsikringsdekning med kortsiktig likviditet etter katastrofer og utnytter risikopooling for å gi rimeligere alternativer til risikooverføring. De gir ikke bare rask finansiering av katastroferespons, men tilbyr også rådgivningstjenester, tilgang til internasjonale markeder og integrasjon med sosiale beskyttelsessystemer.

• Det er også nye muligheter for forsikring når det gjelder å bøte på tap og skade. Forsikring, som tradisjonelt er assosiert med akutte tapshendelser, bør også utnyttes for å håndtere sakteutløste hendelser og ikke-økonomisk tap og skade. Innovative forsikringsløsninger sikter på takle disse utfordringene:
  • «Forventningsforsikring» er drevet av avanserte prognoser, tar sikte på å gi tidlige utbetalinger for forebyggende tiltak. Det kan bidra til å redusere behovet for risikooverføring og styrke beredskapen for klimarelaterte hendelser.
  • Parametrisk forsikring kan dekke gjeldsbetjeningsfor­pliktelser for klimasårbare land, og redusere den økonomiske byrden for land etter katastrofer. Det kan også kombineres med katastrofelikviditets­dekning.
  • Forsikringsprodukter for naturkapital og økosystemer utvikles for å dekke naturkapital og økosystemer, og hjelper til med å håndtere både sakteutløste hendelser og ikke-økonomisk tap og skade. For eksempel støtter rev-forsikring gjenoppbygging av korallrev etter orkaner.
  • Forsikring for nye risikoer kan gi dekning som følge av endringer i levebrød eller forretningsmodeller, og styrker resilens i fremvoksende økonomier.
  • Det pågår arbeid for å knytte forsikring til langsiktige strategier for økt motstandsdyktighet, og tilby forsikringskontrakter utover de tradisjonelle årlige fornyelsene. Disse løsningene kan oppmuntre til investeringer i motstandsdyktig infrastruktur.
  • Livsforsikring som modell for forsikring av saktueutløste hendelser kan fokusere på tidsrisiko i stedet for selve hendelsen. Det kan gi utbetalinger når forhåndsavtalte terskler overskrides innenfor angitte tidsrammer.

Konklusjon og veien videre