2. 3+30+300-prinsippet – fra konsept til nordisk implementering

“Den urbane skogen” omfatter alle trær som vokser i byen, som skogflekker, gatetrær, enkeltrær i parker og hager og tilknyttet vegetasjon i urbane områder. Den urbane skogen utgjør en kritisk komponent i byer globalt, og beriker livskvaliteten for innbyggerne midt i samtidens utfordringer som klimaendringer og folkehelsekriser som den nylige COVID-19-pandemien (Konijnendijk, 2022). Med anerkjennelse av den økende betydningen av trær og grøntområder, er det et presserende behov for standardiserte, evidensbaserte retningslinjer for å navigere kompleksiteten i spørsmål knyttet til forvaltning av urbane trebestander, og gi støtte til forvaltning, planlegging, utforming og oppfølging. Fagfolk som gir råd til kommuner, regionale og nasjonale myndigheter og internasjonale organisasjoner, om tiltak for å gjøre byer grønnere (inkludert medlemmer av Yggdrasil-prosjektteamet), blir ofte bedt om å gi råd om disse spørsmålene og foreslå klare retningslinjer.

Historisk sett har den varierte karakteren til urbane landskap gjort det utfordrende å etablere universelle retningslinjer for grønn infrastruktur og den urbane skogen. Men med utvikling innen forskning og praksis, kombinert med økt etterspørsel etter veiledning fra beslutningstakere, er det nødvendig å revurdere tradisjonelle tilnærminger. Kunnskapen om helse, klima og andre fordeler ved den urbane skogen og urbane grøntområder har vokst raskt, og gir et solid grunnlag for evidensbaserte retningslinjer for planlegging og utforming. Forskning har også vist at for å oppnå fordelene med trær og annen vegetasjon er det avgjørende at alle mennesker har god tilgang til, og eksponeres for trær og grønne områder. Alle bør ha trær og grøntområder i nærheten, slik at fordelene enkelt kan oppnås. Basert på dette foreslo Cecil Konijnendijk fra NBSI, et medlem av Yggdrasils prosjektgruppe, et nytt veiledende prinsipp for utvikling av grønnere og sunnere byer: den såkalte 3+30+300-regelen (Konijnendijk, 2022; 330300rule.com, 2024). På engelsk omtales prinsippet også som 'trees rule' eller 'threes rule'.

3+30+300-regelen eller -prinsippet (som det omtales i denne rapporten) oppsummerer de mangefasetterte hensynene som er avgjørende for å utvikle en robust og multifunksjonell urban skog, samtidig som det tilbyr et praktisk rammeverk som både er gjennomførbart og lett å følge opp. Den kombinerer betydningen av grøntområder som er synlige, jevnt fordelt og tilgjengelige for rekreasjon. Regelen har tre komponenter som gjenspeiler dette.

Kort fortalt foreskriver prinsippet at alle bør:

Mer informasjon om disse tre komponentene er gitt nedenfor, og de er illustrert i figurene 2, 3 og 4. For referanser og underliggende forskning, se Konijnendijk (2022). For en mer inngående diskusjon av helsefordelene ved urban grønnstruktur, se eget avsnitt nedenfor.

Tre trær fra hvert hjem: Forskning understreker viktigheten av synlig og nærliggende grønt for mental helse og velvære. Studier har vist at pasienter på sykehus kommer seg raskere når de har en «grønn» utsikt. Elever og studenter ved skoler og universiteter oppnår bedre studieresultater når de kan se grønt fra klasserommene. (se delen om helse for referanser) Under COVID19-pandemien, for eksempel, var mange isolert i hjemmene sine og avhengige av trær og grøntområder rundt boligen for en daglig "naturdose". Trær ser ut til å være særlig verdsatt. Derfor bør vi alle, som et mål for synlig og mangfoldig grønt, kunne se minst tre voksne, større trær fra vår bolig, arbeidsplass, skole eller omsorgssted. Initiativ slik som tre-policyen i den danske kommunen Frederiksberg (som krever at alle innbyggere kan kunne se minst ett tre fra hjemmet sitt (Frederiksberg Kommune, 2018)) er et eksempel på hvordan man kan fremme tilnærminger som sikrer tilstrekkelig dekning av grønt i urbane nabolag.

Tretti prosent trekronedekke i hvert nabolag: Urbant trekronedekke gir en rekke fordeler, inkludert temperaturregulering og ulike helsemessige fordeler. Studier har konsekvent vist at mennesker som bor i nabolag med høyere trekronedekning, er sunnere og lykkeligere, selv når man tar hensyn til faktorer som inntekt og kulturell bakgrunn. Det finnes indikasjoner på at et minimumsnivå for trekronedekning på omtrent 30 % er nødvendig. Byer som Barcelona, Bristol og Vancouver har satt som mål å oppnå 30 % trekronedekning. Dette målet fungerer som et minimumsnivå, med en oppfordring til byer om å sikte mot enda høyere trekronedekning der det er mulig. Det er viktig å sørge for at alle som bor i byen lever i et nabolag med 30 % trekronedekning, og ikke kun strebe etter å oppnå et gjennomsnitt for hele byen. Bare på denne måten kan miljørettferdighet og lik tilgang til trær oppnås.

Tre hundre meter til nærmeste park eller grøntområde: Tilgang til grønne områder av høy kvalitet innen kort avstand er avgjørende for å fremme rekreasjon og øke trivsel. Organisasjoner som Verdens helseorganisasjon (WHO) har anbefalt at alle bør ha en park eller et annet offentlig grøntområde på minst 0,5–1 hektar innen 300 meter fra boligen sin (WHO Regional Office for Europe, 2017). Innsatsen må rettes mot å sikre likeverdig tilgang til grøntområder i ulike urbane miljøer. Innovative løsninger, som grønne korridorer som også fungerer som sykkelveier, kan effektivt redusere avstanden mellom byboere og natur. Med tanke på betydningen av mindre grøntområder og utfordringene som tette bymiljøer innebærer, bygger 3+30+300-prinsippet på 0,5 hektar som minimumsstørrelse på grøntområder, innenfor en 300-meters gange eller sykkeltur.

Siden lanseringen har prinsippet raskt fått gjennomslag over hele verden, og inspirert internasjonale organisasjoner, by- og regionale myndigheter, ideelle organisasjoner, forskere og innbyggergrupper til å ta det i bruk. Det har også vekket stor interesse fra "ikke-grønne" fagområder, som planlegging, arkitektur, ingeniørfag og medisin. Bruken har hittil variert fra forskningsstudier til integrering i strategier for grøntstruktur og til og med overordnede planer.

Ulike forskere, studenter og bedrifter har gjort prinsippet «målbart» og har analysert den nåværende 3+30+300-situasjonen i nabolag, byer og storbyområder rundt om i verden (se for eksempel 330300rule.com/330300-in-the-media). I tillegg til analysene som er gjennomført innenfor Yggdrasil-prosjektet, er det tidligere gjort nordiske analyser, blant annet for byer i Region Skåne (Region Skåne, 2023) og Göteborg (Daland, 2023).

En omfattende studie av Willems et al. ved Catholic University of Leuven i Belgia, gjennomgikk det vitenskapelige grunnlaget for prinsippets tre komponenter. Studien konkluderte med at det finnes tilstrekkelig evidens til å anbefale 3+30+300 som en grønn norm eller et prinsipp (Willems et al., 2023). Studier av blant andre Nieuwenhuijsen et al. (2022) og Li et al. (2024) har ytterligere styrket evidensen for at implementering av 3+30+300 medfører positive effekter for den mentale helsen.

Siden det ikke finnes en fastsatt måte å vurdere de tre komponentene på, er det utviklet ulike tilnærminger. Browning et al. (2024) oppsummerer dette. Komponentene 30 og 300 er relativt enkle å vurdere ved hjelp av satellittbilder og GIS selv om det kreves beslutninger og forutsetninger for hvordan "nabolag" skal defineres for 30-komponenten og hva som kvalifiserer som et offentlig grøntområde av høy kvalitet for 300-delen. 3-komponenten er mer utfordrende, siden det er vanskelig å fastslå hvor mange større trær som faktisk er synlige fra individuelle hjem, kontorer, skoler og omsorgssteder.

Prinsippets gjennomslagskraft har vekket interesse fra politiske partier og enkeltpolitikere. Under lokale, regionale og nasjonale valg i land som Belgia, Frankrike, Hellas, Sverige og Nederland har flere partier på tvers av det politiske spekteret inkludert prinsippet i sine valgprogram. Politiske partier har også foreslått prinsippet lokalt som en evidensbasert og visjonær måte å gjøre byer grønnere, tilpasse dem til klimaendringer og bidra til bedre folkehelse. I Nederland har prinsippet vært en del av pågående diskusjoner om å vedta en nasjonal «grønn norm» som vil fastsette et minimumskrav for grønnstruktur i kommunene (Sweco, 2024). I Flandern, Belgia, har prinsippet blitt vedtatt som en regional grønn norm og er integrert i regionens strategi for klimaendringer og folkehelse (Agentschap Natuur & Bos, 2024). I byer som Malmö, har kommunestyret formelt vedtatt 3+30+300 (Malmö Stad, 2023).

Prinsippet har blitt innlemmet i policyer og strategier som omhandler grøntområder, grønn infrastruktur og trær; klimatiltak; folkehelse; biologisk mangfold og naturvern; samt bygnings- og arkitekturstrategier. I land som Sverige og Nederland har prinsippet fått bredt gjennomslag, mens enkeltbyer har ledet an i andre land. I Malmö og Kalmar har lokalpolitisk engasjement resultert i at prinsippet er inkludert i kommunenes overordnede planer. Prinsippet kan inkluderes i retningslinjer, planer og strategier på ulike måter, blant annet som:

Nettstedet 330300rule.com (2024) inneholder en egen side med eksempler på nasjonale, regionale og lokale myndigheter som har tatt i bruk prinsippet (330300rule.com/implementation). Her ligger også lenker til spesifikke strategier og planer.

I noen tilfeller er det gjort lokale tilpasninger av prinsippet, for eksempel ved å erstatte 30 % trekronedekke med 30 % grøntområde. Noen ganger er dette et pragmatisk valg, da 30 % trekronedekning blir sett på som uoppnåelig. I andre tilfeller er en overgang til kombinasjon av trær og annen vegetasjon mer forankret i litteraturen om eksempelvis helsemessige fordeler (for eksempel Agentschap Natuur & Bos, 2024).

Bruk av strategier for urbane trebestander og grøntstruktur, og langsiktige planer for implementering av 3+30+300 blir diskutert i et senere avsnitt.

Prinsippet har vakt interesse blant private utviklere og utbyggere, spesielt i Nederland og Sverige. Med etterspørsel etter å utvikle nabolag som er mer klimatilpasset, sunnere og grønnere, ser de 3+30+300-prinsippet som et lovende og praktisk anvendbart verktøy. Enkelte utviklere har utarbeidet planer for «3+30+300-nabolag», som for eksempel Cartesius-distriktet i den nederlandske byen Utrecht (Cartesius, 2024) og Jägersro-distriktet i Malmö (Jägersro, 2023). Prinsippet vil være relevant både for nye utbygginger og for byfornyelsesprosjekter. I Nederland er prinsippet inkludert i en veiledning for bygging av naturinkluderende sunne bomiljø. Der utgjør 3+30+300-prinsippet en av ti anbefalinger for utvikling, bygging og konstruksjon (KAN, 2023).

Ideelle organisasjoner og innbyggergrupper har også begynt å bruke prinsippet, ofte som et verktøy for påvirkningsarbeid. Lokale grupper har vurdert 3+30+300-statusen i sine byer eller nabolag, og oppmuntret enkeltpersoner til å dele bilder av sin utsikt eller gater på sosiale medier. En innbyggergruppe i den australske byen Mount Pleasant brukte, for eksempel, prinsippet som et argument for å etablere en ny lokal park. Miljøorganisasjoner har også oppfordret politiske partier til å integrere prinsippet i by- og boligpolitikk. Prinsippet er enkelt å bruke og forstå, også for ikke-eksperter, og det fokuserer på trær og natur i menneskers egne gater og nabolag, noe som bidrar til dets popularitet.

Som nevnt kan 3+30+300-prinsippet brukes på mange ulike måter, og blant annet inngå som en del av strategier og policyer på kommunalt nivå og på andre nivåer. En lovende tilnærming er å inkludere prinsippet i langsiktige oversiktsplaner og strategier for forvaltning og utvikling av urban grøntstruktur, slik eksemplene fra Belfast og Birmingham i Storbritannia viser (Belfast City Council, 2024; Birmingham Tree People, 2024).

En slik oversiktsplan er et omfattende dokument som skisserer strategier og mål for forvaltning av deler av eller den totale trebestanden i en by eller kommune (den urbane skogen). Disse planene beskriver en "ideell" tilstand for byens trebestand og de økosystemtjenestene som denne er forventet å levere i fremtiden. Planene inkluderer vanligvis mål og spesifikke og målbare nøkkelindikatorer knyttet til treplanting, vedlikehold, avvirking og replanting, samt strategier for å håndtere utfordringer og muligheter. Oversiktsplaner fungerer som veiledende dokumenter for myndigheter, arborister, byplanleggere og samfunnsaktører som er involvert i forvaltning av den urbane skogen.

For en langsiktig periode, ofte over flere tiår, gir de svar på nøkkelspørsmål som:

For alle disse spørsmålene kan 3+30+300-prinsippet spille en rolle. Oversiktsplaner inkluderer ofte komponenter eller tilleggsdokumenter slik som veiledninger for treplanting, vedlikeholdsstandarder og protokoller, medvirkningsprosesser og plan for oppfølging og evaluering.

Oversiktsplaner for den urbane skogen har blitt tatt i bruk av byer over hele verden som et verktøy for å forbedre forvaltningen av byens trær og trebestand. Flere byer har integrert varianter av 3+30+300-prinsippet i sine oversiktsplaner eller lignende strategier for å forbedre trekronedekning og tilgangen til grøntområder. På nettstedet 330300rule.com finnes eksempler på byer og regioner som har brukt prinsippet i sin planlegging (330300rule.com, 2024, se 330300rule.com/implementation). Den byen i verden som trolig har kommet lengst i så måte, er Malmö i Sverige. Malmö er kjent for sitt engasjement for bærekraft og grønn byplanlegging og har tatt et banebrytende steg i retning av å skape en grønnere og mer beboelig by. Byen har besluttet å fastsette 3+30+300-prinsippet som en hjørnestein i sin kommuneplan (“Översiktsplanen” er en strategisk plan som styrer byens fremtidige utvikling, inkludert bygninger, veier og parker.) Dette signaliserer et transformativt skifte i forpliktende retning for forvaltning av urban grønnstruktur og tilgjengelighet til grøntområder i Malmö.

3+30+300-prinsippet handler om mer enn kvantitative aspekter ved urbane grøntområder, slik som trekronedekning. Strategier og oversiktsplaner legger ofte stor vekt på kvantitativt målbare faktorer som trekronedekning og minimumareal av offentlig grøntområde per innbygger eller bolig. Men i tillegg til dette er kvaliteten på grøntområdene en avgjørende faktor for å fremme helse og velvære, biologisk mangfold og andre fordeler. Grøntområder av høy kvalitet gir muligheter for rekreasjon, avslapning og sosialt samvær, og bidrar både til innbyggernes fysiske og mentale helse. Faktorer som påvirker kvaliteten på grøntområder inkluderer blant annet tilgjengelighet, biologisk mangfold, variasjon, estetikk, trygghet og vedlikehold.

Byer bør prioritere å etablere og vedlikeholde grønne områder av høy kvalitet som oppfyller de ulike behovene hos befolkningen. Noe som også etterspørres med 300-komponenten i 3+30+300-prinsippet. Dette inkluderer utforming av parker, skogsområder, torg og grønne korridorer som er tilgjengelige for alle innbyggere. Det innebærer også å integrere hjemmehørende vegetasjon for å støtte lokal biodiversitet, fasiliteter som sitteplasser, belysning og innslag av vann, samt strategier for å sikre trygghet og sikkerhet. Urbane grøntområder av høy kvalitet gir ofte mulighet for et bredt spekter av rekreasjonsaktiviteter gjennom året. I tillegg er løpende vedlikehold og skjøtsel avgjørende for å bevare funksjonaliteten og helheten til grøntområdene over tid.

Friske trær gir en rekke økologiske, sosiale og økonomiske fordeler og er grunnleggende for en vellykket urban trebestand. Trær bidrar til forbedring av luftkvalitet, karbonfangst, temperaturregulering, overvannshåndtering og bevaring av biologisk mangfold. Det kan imidlertid være utfordrende å opprettholde trærs helse i urbane miljøer, på grunn av faktorer som forurensning, komprimert jord, utilstrekkelig plass til rotvekst og press fra skadedyr og sykdommer.

For å sikre helsen og vitaliteten til urbane trær, må byene øke mangfoldet av trær (se også senere i denne rapporten) og prioritere riktig utvelgelse, planting og skjøtsel. Prosjektleder Johan Östberg bidro nylig til en artikkel som fremhever god praksis innen treplanting, under forberedelser, planting og oppfølging i etterkant (Eisenman et al., 2024). God praksis for forvaltning av urbane trebestander inkluderer valg av treslag som passer til lokale miljøforhold, sørge for tilstrekkelig jordvolum og jordkvalitet, innføre regelmessige vannings- og gjødslingsrutiner og gjennomføre rutinemessige inspeksjoner for tegn på skadedyr, sykdommer og strukturelle problemer. I tillegg kan samfunnsengasjement og utdanningsprogrammer gi innbyggerne mulighet til å bli forvaltere av urbane trær, og fremme en følelse av eierskap og ansvar for trærnes pleie.

Selv om 3+30+300-prinsippet fortsatt er relativt nytt, har det allerede fått betydelig oppslutning. Det har også møtt kritikk, ikke for kunnskapsgrunnlaget, men for det høye ambisjonsnivået, særlig for kommuner med tett bebygde områder og lav trekronedekning. Andre innvendinger har handlet om prinsippets vektlegging av trær fremfor annen vegetasjon. I en tid med klimakriser, folkehelseutfordringer og tap av biologisk mangfold er det imidlertid viktig å ha ambisiøse program for å øke andelen grønt, og som gjenspeiler den nyeste forskningen om betydningen av tilgang til trær og annen vegetasjon. Dessuten er urbane områder langt fra statiske og endres ofte ganske raskt. Betydelige transformasjoner kan forventes også når det gjelder boliger, mobilitet og arealer som er reservert for privatbiler. Å ha klare ambisjoner og retningslinjer for grøntområder vil bidra til å gjøre byene mer motstandsdyktige og beboelige, og gi trær, og planleggere og forvaltere av trær og grøntområder en plass ved bordet.

Annen vegetasjon enn trær bør ikke ignoreres, men forskningen er veldig tydelig på den essensielle rollen som spesielt trær spiller, for eksempel ved å kjøle ned omgivelsene og fremme vår helse og trivsel. Trær utgjør rammeverket, derutover bør det være flere lag med vegetasjon og et mangfold av grøntområder. Det må også legges vekt på kvalitet fremfor bare kvantitet, med en veloverveid blanding av klimatilpassede treslag og utvikling av offentlige grøntområder av høy kvalitet som dekker ulike rekreasjonsbehov. Særskilt viktig er det å la trær vokse seg gamle og store der det er mulig siden store trær med store trekroner gir flere økosystemtjenester. Prinsippet trenger ikke å oppfylles over natten, men kan fungere som en drivkraft for langsiktig byutvikling i flere tiår fremover.

Konteksten der prinsippet skal brukes, vil variere betydelig. Dette krever nyanser og forsiktighet i anvendelsen. Det er viktig å anerkjenne behovet for regional tilpasning for å ta hensyn til variasjoner i klima, geografi og lokale forhold, inkludert rådende sosiokulturelle, økonomiske og politiske realiteter. For historiske bykjerner og byer i tørt klima, vil det for eksempel ofte være vanskelig å nå 30 % trekronedekning og kanskje også å oppnå 3-komponenten. I disse tilfellene må alternativer utforskes, som å benytte annen type vegetasjon og mer grønt i kombinasjon med bygninger, som grønne tak eller fasader.

Selv om 3+30+300 omtales som en 'regel', er det mer et prinsipp eller en retningslinje. Bruken av ordet «regel» kan imidlertid være viktig i forhandlinger og koordinering med plan, ingeniørfag, arkitektur og andre fagområder der tydelige normer og regler er vanligere. Dette vil gi høyere prioritet til trær og grøntområder som viktig infrastruktur, snarere enn bare «pynt» etter at andre krav er oppfylt. Grønt må være en integrert del av agendaen for helse, bolig, transport, utdanning, økonomi og andre samfunnsspørsmål.

Ved å zoome inn på de tre komponentene, kan følgende spesifikke utfordringer (og muligheter) knyttet til å oppnå 3+30+300 identifiseres:

I urbane områder blir utfordringen med å plante trær større på grunn av begrenset plass, spesielt i tett befolkede nabolag med høyhus og få grøntområder. Å balansere behovet for boliger og infrastruktur med ønsket om grøntområder er en betydelig utfordring. Trær i urbane miljøer konkurrerer om viktige ressurser som vann og sollys. Å sikre at trærne får tilstrekkelige ressurser i en situasjon med konkurranse fra bygninger, veier og annen infrastruktur er komplekst. Tettbebyggede urbane områder påvirkes også av den urbane varmeøyeffekten, der overflater absorberer og reflekterer varme, noe som fører til høyere temperaturer. Strategisk planting og vedlikehold av trær for å dempe denne effekten krever nøye planlegging og koordinering. I tillegg blir utvidelse av infrastruktur ofte prioritert i byutviklingsprosjekter og dette kan komme i konflikt med eksisterende trær. Å balansere infrastrukturbehov med bevaring av trær og nye initiativer for planting av trær, krever samarbeid mellom byplanleggere, utviklere og arborister.

Å oppnå og opprettholde tilstrekkelig trekronedekke i byer er utfordrende, til tross for fordelene med urbane trær og grøntområder. Vanlige utfordringer ligner på de som er knyttet til prinsippet om 3 trær, men med 30 % trekronedekning blir størrelsen på trærne enda viktigere. Dette understreker behovet for å bevare store gamle trær så lenge som mulig, også for helsefordelene de gir (Chi et al., 2022). Sosioøkonomiske faktorer som inntektsulikhet og mangel på samfunnsengasjement kan også påvirke fordelingen av trær og tilgangen til grøntområder.

I tettbefolkede urbane områder kan tilgangen til parker og grøntområder innenfor en radius på 300 meter være begrenset, spesielt i marginaliserte lokalsamfunn eller områder med høy befolkningstetthet. Denne mangelen på tilgang påvirker helsen og trivselen til innbyggerne uforholdsmessig mye. Å sikre areal til nye parker eller grøntområder i urbane områder kan være utfordrende og kostbart. Kommuner må navigere i arealreguleringer, eiendomsspørsmål og konkurrerende krav til arealbruk for å etablere tilgjengelige grøntområder. Å etablere nye parker eller grøntområder er bare det første skrittet; Det er like viktig å sikre løpende vedlikehold og forvalting. Begrensede kommunale budsjetter og ressurser kan hindre tilstrekkelig vedlikehold av disse områdene og føre til forringelse over tid. Samfunnsutfordringer som kriminalitet og hærverk, kan også avskrekke innbyggere fra å bruke parker og grøntområder. Å skape trygge og innbydende miljøer krever gjennomtenkt utforming, samfunnsengasjement og samarbeid med politimyndigheter.

Byer må møte disse utfordringene gjennom strategisk planlegging, politiske tiltak samarbeid med nabolag og implementering av oppdatert kunnskap og praksis. Dette kan innebære å prioritere investeringer i grønn infrastruktur, inkludere mål for forvaltning av den urbane trebestanden i arealbruksplanlegging og utviklingspolitikk. Videre kan det omfatte insentiver for private eiendomseiere til å plante og vedlikeholde trær, og for å engasjere innbyggerne i treplanting og skjøtselsprogrammer. Ved å adressere barrierer for utvidelse av trekronedekningen, kan byer forbedre motstandsdyktigheten, bærekraften og livskvaliteten i urbane miljøer.

3+30+300-prinsippet kan fungere som en veiledning for å oppnå grønne, motstandsdyktige og helsefremmende nordiske byer. Som tidligere nevnt har nordiske byer (og spesielt svenske byer til nå) vært noen av de første til å implementere prinsippet, for eksempel som en del av sine grøntstrukturstrategier, og i noen tilfeller i overordnede planer. Yggdrasil-prosjektet har vist at det fortsatt er stort potensial for ytterligere implementering, og anerkjenner samtidig de store forskjellene i urbanisering, klima, biodiversitet og andre forhold mellom de nordiske landene og kommunene.

Ved å gjennomføre 3+30+300-prinsippet på måter som tar hensyn til disse forskjellene, vil prosjektet bidra til å fremme robuste og helsefremmende byer med naturbaserte løsninger. Disse løsningene adresserer biologisk mangfold, klimaendringer, helse og likhet og støtter flere av de visjonære målsettingene i Nordisk ministerråds Vår visjon 2030. Prosjektet bidrar til regionens bærekraft og motstandsdyktighet, som er det overordnede målet i Vår visjon 2030.

Innledningsvis var prosjektet spesielt knyttet til Vision objective 9: Helse og velferd i «Et sosialt bærekraftig Norden». Dette skyldes 3+30+300-prinsippets fokus på mennesker og deres livskvalitet, samt den omfattende analysen som er gjort for å sikre at trær og grøntområder er tilgjengelige for innbyggerne i byene der behovet er størst. Med bruk av data om støynivå, luftkvalitet og klimarelaterte parametere, som varmekartlegging, samt spesifikke studier av sammenhengen mellom den urbane skogen og menneskers helse, har prosjektet hatt en sterk vektlegging av helse og velvære. Prosjektet har også evaluert hvordan sårbare grupper i befolkningen ville bli påvirket av implementeringen av 3+30+300-prinsippet. Dette sikrer at tiltakene settes inn der behovet er størst og bidrar til å sikre likeverdig helse og velferd for alle. Dette utgjør et sterkt bidrag til Vision objective 11 og er i tråd med prinsippets tydelige fokus på miljømessig rettferdighet.

Ettersom prosjektet har fokusert på grønnere byer, bidrar det også til målet om karbonnøytralitet og klimatilpasning som er sentralt i den nordiske visjonen (Vision objective 1). Ytterligere fokus har vært på bevaring og økning av andelen lokalt hjemmehørende treslag i urbane områder. Dette gir et bidrag til Vision objective 2 om å ivareta biologisk mangfold og bærekraftig bruk av naturen i Norden. Det brede samarbeidet mellom de nordiske landene, som også fremmes av Yggdrasil-prosjektet, støtter en inkluderende og likestilt region med et felles mål om å transformere byene i henhold til 3+30+300-prinsippet. Dette bidrar til en sterk og bærekraftig nordisk region som samarbeider om miljø- og klimaspørsmål (Vision objective 5). Yggdrasil-nettverket har også hatt som mål å opprettholde tillit og samhold i Norden ved å skape et diskusjonsforum som del av workshopserien, der kommuner kunne dele erfaringer og praktiske eksempler for å inspirere og lære av hverandre (Vision objective 12). Prosjektet har produsert kommunikasjonsmateriell på flere nordiske språk, blant annet finsk, islandsk, norsk og svensk. Dette styrker kunnskapsspredningen på tvers av de nordiske landene med fokus på klare og enkle trinnvise retningslinjer for implementering av 3+30+300-prinsippet (Vision objective 6). Gjennom datainnsamling, analyse og formidling (Vision objective 8), har prosjektet gjort det lettere for kommuner og andre organisasjoner å dra nytte av prosjektets resultater. Sammen med det veletablerte nettverket vil dette bidra til å støtte Nordens grønne omstilling (Visjon objective 10).

Nordisk ministerråd har allerede tidligere gitt oppmerksomhet til 3+30+300-prinsippet, blant annet gjennom arbeidet til den tidligere nordiske arbeidsgruppen for bærekraftige byer. Denne gruppen utviklet en policybrief med tittelen "Nordic Cities - Green, Resilient, Healthy" (med bidrag fra Yggdrasil-medlemmet Cecil Konijnendijk) der bruk av 3+30+300 anbefales (Nordisk ministerråd, 2022). Policybriefen knytter implementeringen av prinsippet til fire strategiske prinsipper for planlegging av urbane grøntområder: nærhet, mangfold, sammenkopling og likestilthet. Kort oppsummert må urbane grøntområder og trær være mangfoldige, av høy kvalitet, godt sammenkoplet og lett tilgjengelige for alle.

Svenske myndigheter, inkludert Boverket, har også arrangert to konferanser med betydelig fokus på potensialet ved å bruke 3+30+300. Et av disse arrangementene ble holdt under det svenske formannskapet i EU i løpet av første halvdel av 2023.

Muligheter for bruk av 3+30+300 i Norden finnes på ulike nivåer, inkludert nordisk og nasjonalt nivå som en del av relevante strategier og politiske tiltak. Konkrete måter å innlemme prinsippet i planer og policys er diskutert tidligere i denne rapporten. Den lokale konteksten og spesifikke behov vil avgjøre hvordan prinsippet best kan anvendes, alt fra et verktøy for å analysere eksisterende tilgang til trær og grøntområder, til inkludering i overordnede planer. Som vist av for eksempel arbeidet til Region Skåne (Region Skåne, 2023), finnes det også muligheter på regionalt nivå. Det mest relevante nivået for implementering er det kommunale, samt på område- og nabolagsnivå (f.eks. når det gjelder nabolagstransformasjon og utbygging). Det er viktig å koble lokale retningslinjer og strategier som bruker 3+30+300 til nasjonale retningslinjer, lovgivning og anbefalinger. I Sverige har Naturvårdsverket for eksempel anbefalt et mål om minst 25 % trekronedekning innen 2030 (Växtforum, 2022). Boverket har også utarbeidet flere veiledninger for kommuner knyttet til urbane grøntområder (Boverket, 2024).

I tråd med prosjektets mål om å evaluere effektiviteten av 3+30+300-prinsippet for å forbedre folkehelsen (Figur 5), innledes dette kapittelet med en diskusjon om de bredere helsefordelene ved grønne byområder og urban natur. Deretter behandles spesifikke hensyn som må tas om man vil maksimere helsegevinstene ved å plante og forvalte urbane trær. Kapittelet avsluttes med rollen som urbane grøntområder (og trær som viktige komponenter) spiller for å fremme menneskers helse i nordisk kontekst.

Menneskelig helse er dypt forbundet med planetens helse, og skoger og trær er en nøkkelkomponent i jordens økosystemer. Å forstå det gjensidige avhengighetsforholdet mellom menneske, skoger og trær er avgjørende for å sikre optimal helse for nåværende og fremtidige generasjoner. En planetarisk helse (Myers, 2017) eller «One Health» tilnærming (Atlas, 2013) integrerer miljøvern med helseløsninger, og trær og skog spiller en sentral rolle i dette rammeverket. Friske økosystemer bidrar til å fremme sunnere livsstil, forebygge sykdom og støtte livsopphold.

Urbane grøntområder og trær absorberer forurensninger som nitrogendioksid (NO₂), svoveldioksid (SO₂) og svevestøv, noe som bidrar til renere luft (Nowak et al., 2002; Eisenmann et al., 2019). Dette gir direkte helsemessige fordeler, ved å redusere sykdom og dødelighet som tilskrives luftforurensning (Lee, 2011; Kuo, 2015; Khomenko et al., 2021; Sang et al., 2022). I tillegg har grønne områder og den urbane skogen vist seg å redusere stress, dempe symptomer på angst og depresjon og forbedre generell mental helse (Kaplan et al., 1989; Bratman et al., 2015). Mekanismene bak sammenhengen mellom urbane grøntområder og bedre mental helse, kan være knyttet til redusert kortisolnivå og økt opplevelse av sosial samhørighet. Bratman og kolleger foreslår en modell som fremhever effekten av naturlige miljøer på mental helse gjennom fire nøkkeltrinn: (1) "naturlige egenskaper", som omfatter miljøfaktorer som type, størrelse og kvalitet som kan påvirke mental helse; (2) «eksponering», som viser til graden av kontakt med naturen; (3) «opplevelse», som fokuserer på de subjektive aspektene ved natureksponering; og (4) «effekter», som er de resulterende mentale helseresultatene fra disse naturopplevelsene (Bratman et al., 2019).

Tilgang til grønne områder oppmuntrer til fysisk aktivitet, og fremmer sunnere livsstil (Sugiyama et al., 2008). Trærnes skygge reduserer eksponering for skadelige ultrafiolette (UV) stråler, og reduserer risikoen for hudkreft (Heisler, 2005; Na et al., 2014). Videre demper trærne den urbane varmeøyeffekten ved å gi skygge og gjennom transpirasjon (Oke, 1982; Bowler, 2010). Dette reduserer helserisiko knyttet til ekstrem varme. Internasjonal forskning viser at spesielt lavinntektsområder kan være uforholdsmessig påvirket av ekstrem varme (Chakraborty et al., 2019).

I tillegg spiller urbane trær en rolle i å redusere støyforurensning og binde karbon. Det sistnevnte adresserer effekter av klimaendringer som kan forverre helseforholdene (Nowak et al., 2002; Oliveira, 2022). Til slutt, ved å redusere overvannsavrenning og filtrere forurensninger, kan urbane trær forbedre vannkvaliteten og forhindre flom, hvilket ytterligere beskytter folkehelsen (Berland et al., 2017).

Kjøleeffekten fra trær har i en studie vist seg å bidra til en gjennomsnittlig reduksjon av svevestøv på så mye som 30 % (Yang et al., 2023). Forskning har imidlertid avdekket ikke-lineære mønstre mellom trekronedekning og indikatorer som PM og varme, noe som understreker kompleksiteten til disse interaksjonene. Hvor tett trærne står plantet kan også spille en avgjørende rolle for å maksimere reduksjonen av luftforurensning. Under visse omstendigheter kan nivået av luftforurensning faktisk øke med treplanting, spesielt i urbane miljøer, for eksempel ved å fange forurensninger i trange gater, ved utslipp av flyktige organiske forbindelser (VOC) eller ved å blokkere luftstrømmen. En studie fremhever de betydelige fordelene med trær, spesielt når det gjelder å redusere inhalerbare partikler på fortau (Ren et al., 2023). I den aktuelle studien viste det seg å være optimalt med middels avstand mellom trærne, omtrent lik kronediameteren, for å redusere luftforurensning langs sykkelfelt og fortau, sammenlignet med kjørefelt. Virkningen ble enda mer markant ved tung trafikk. Men med for stor avstand eller for tett planting kan fordelene avta etter hvert som trafikken øker. Byplanleggere med nødvendig ekspertise er nøkkelen til å utforme byer som balanserer urbanisering med miljø- og folkehelsebehov.

Når det gjelder 3+30+300-prinsippet spesielt og dets sammenheng med helse, finnes det en studie fra Barcelona der mengden grønt rundt boliger var signifikant assosiert med bedre mental helse, redusert bruk av medisiner og færre besøk hos psykologer eller psykiatere (Nieuwenhuijsen et al., 2022). Det ble imidlertid ikke funnet signifikante sammenhenger mellom mental helse og å ha utsikt til trær fra vinduer eller nærhet til store grøntområder. Å oppfylle hele 3+30+300-prinsippet var knyttet til bedre mentale helseresultater, redusert medisinbruk og færre psykologbesøk, selv om statistisk signifikans bare ble observert for sistnevnte. I en annen studie fra Chongqing, Kina, viste funnene at deltakere som hadde utsikt til minst tre trær gjennom vinduene sine, opplevde høyere nivåer av både tilknytning til naturen og mentalt velvære sammenlignet med de som ikke hadde slik utsikt (Li et al., 2024). Tilknytning til naturen spilte en betydelig rolle i å mediere forholdet mellom utsikt til trær og mentalt velvære, selv om den samlede effekten var relativt beskjeden. Selv om det er relativt få studier knyttet til 3+30+300-regelen og helseresultater, og resultatene varierer noe, tyder tilgjengelig forskning på at det kan være et verdifullt og relevant verktøy for å fremme helse. Målsetningen, som fokuserer på å øke tilgangen til natur gjennom synlige trær, grønne nabolag og store grøntområder, viser potensial som en praktisk rettesnor for byplanlegging som tar sikte på å forbedre både fysisk og mental helse.

Dessverre er grønne områder og deres gunstige effekter ofte ujevnt fordelt i byer og innbyggere med lavere sosioøkonomisk status (SES) møter utfordringer med å få tilgang til grønne områder av høy kvalitet. For eksempel er det mer sannsynlig at personer med lavere SES bor i tett befolkede urbane miljøer der grøntområdene er begrenset. Denne sosioøkonomiske gradienten i tilgang til grønne områder blir ofte referert til som miljøurettferdighet. Dette ble fremhevet av European Quality of Life Survey i 2016 og har blitt observert i ulike europeiske land. FNs bærekraftsmål 11.7 går spesifikt inn for universell tilgang til “trygge, inkluderende og tilgjengelige grøntområder og offentlige rom» (FN, 2024).  Det er viktig å anerkjenne at ulikheter i tilgang til grøntområder og trær kan være mer komplekse i nordisk sammenheng sammenlignet med mange andre land. Denne kompleksiteten kan skyldes at det ofte er knyttet høy status til å bo i bykjernen, kombinert med den generelt gode tilgangen til grøntområder som befolkningen som helhet nyter godt av. Dette belyses i avsnittet nedenfor, om sosioøkonomiske perspektiver på urbane trær. Innemiljøer i utsatte nabolag er ofte mer overfylte og av lavere kvalitet, noe som kan øke helserisikoen. Dette gjør at helsefordelene som er forbundet med tilgjengelige grøntområder av høy kvalitet – og særlig de som oppfattes som trygge – er enda viktigere for disse nabolagene. 
 
Å inkorporere grønne områder, trær og annen vegetasjon i urbane landskap har potensial til å gi betydelige helsemessige fordeler, som å redusere luftforurensning og dempe den urbane varmeøyeffekten. For å maksimere disse fordelene kreves imidlertid nøye planlegging. Byplanleggere med kompetanse innen miljø og folkehelse er avgjørende for å velge treslag som optimaliserer luftkvalitet og effektene av kjøling, samtidig som forurensningsrisikoen minimeres. Grønn infrastruktur må utformes for å sikre tilstrekkelig luftstrøm og forhindre at forurensninger fanges opp i tettbebyggede områder. Viktige strategier inkluderer effektiv avstand og plassering av trær, valg av treslag med gunstige egenskaper for å oppnå ønskede fordeler, bruk av hjemmehørende arter og integrering av trær i miljøpolitiske retningslinjer for å adressere miljøurettferdighet. Samarbeid mellom byplanleggere, miljøforskere, folkehelsemyndigheter og landskapsarkitekter er avgjørende for å utvikle helhetlige løsninger som fremmer grønne og beboelige byer for alle. Ved å tilpasse tilnærmingen til de spesifikke behovene i ulike urbane miljøer, kan planleggere forbedre både miljømessig bærekraft og menneskers helse. Oppsummert er kunnskapsbasert byplanlegging avgjørende for å maksimere helsefordelene ved grøntområder og trær, samtidig som man minimerer risikoen for lokal forurensning og varmelagring.

I de nordiske landene spiller urbane trær og grønne områder en avgjørende rolle for å fremme helse og velvære, påvirket av regionens unike klima, byenes utforming og engasjement for bærekraft og natur. Nordiske byer har lenge prioritert integrering av grønne områder i byplanleggingen, med vekt på den viktige forbindelsen mellom natur og folkehelse (Aguiar Borges et al., 2024). 

De mentale helsefordelene ved urbane trær er spesielt fremtredende i nordisk kontekst, hvor lange, mørke vintre kan føre til sesongavhengig depresjon (SAD – Seasonal Affective Disorder) (Brancaleoni et al., 2009). Tilgang til grøntområder og urbane trær har vist seg å redusere stress, forbedre humøret og lindre symptomer på depresjon. I tillegg oppmuntrer også regionens kulturelle tilknytning til natur innbyggerne til å oppsøke naturlige omgivelser, manifestert blant annet gjennom “allemannsretten”. Dette fremmer fysisk aktivitet og bidrar til å redusere risikoen for kroniske sykdommer som hjertesykdom, fedme og diabetes. En svensk studie under COVID-19-pandemien viste en betydelig økning i antall personer som besøkte naturområder "ofte" i løpet av pandemien. Høyere grad av grøntområder rundt boligene var generelt knyttet til bedre mental helse, med forbedret velvære og vitalitet, samt reduserte symptomer på depresjon, angst og stress, selv etter justering for demografi og gangvennlighet. Disse funnene tyder på at kontakt med naturen kan støtte mental helse under ekstreme omstendigheter (Löhmus et al., 2021). 

Det nordiske klimaet er preget av ekstreme sesongvariasjoner og tøffe værforhold store deler av året. Til tross for dette konkluderte en islandsk studie om restorative miljøer med at den positive effekten på mental helse sjelden ble påvirket av ytre faktorer slik som værforhold (Kristjánsdóttir et al., 2020). Pågående klimaendringer vil ha betydelig innvirkning på det nordiske klimaet. Studier viser at Arktis har blitt oppvarmet nesten fire ganger raskere enn resten av verden siden 1979 (Rantanen et al., 2022), noe som gjør Norden spesielt sårbart. Et varmere klima fører blant annet til en lengre pollensesong og økt risiko for allergirelaterte helseproblemer. En islandsk studie som undersøkte byplanlegging med hensyn til allergisk rhinitt og astma, hevder at et unyansert fokus på helsefordelene ved urbane trær kan resultere i monodominante plantesamfunn og redusert biologisk mangfold, noe som i sin tur kan forverre allergiproblemer (Schneider, 2024). Dette understreker behovet for en forståelse av disse effektene av klimaendringene i byplanleggingen. 

I nordisk sammenheng har ulike målinger av økt grøntareal blitt knyttet til en rekke helsefordeler. For eksempel har en svensk studie vist redusert risiko for hjerteinfarkt hos kvinner (Stucki et al., 2024), mens en dansk studie har funnet redusert risiko for type 2-diabetes (Sorensen et al., 2018). En finsk studie har påvist redusert risiko for depresjon (Gonzales-Inca et al., 2022), og en skandinavisk studie har vist kopling til høyere fødselsvekt (Sinsamala et al., 2024). En svensk studie fant også at høyere langvarig eksponering for grønt var assosiert med langsommere økning i midjemål og lavere risiko for bukfedme hos kvinner, men ikke hos menn (Persson et al., 2018). For begge kjønn virket det spesielt skadelig å bo i områder som er mindre grønne, sammen med andre miljømessige risikofaktorer. Dette understreker behovet for å undersøke helseeffekter av grønnstruktur i kombinasjon med andre miljørisikofaktorer for å oppnå et helhetlig perspektiv. 

Selv om regionen er kjent for sine kalde vintre, har flere studier vist at folk også dør under hetebølger i de nordiske landene. For eksempel ble det anslått at mer enn 600 personer døde under hetebølgen i 2018 (Åström et al., 2019). Kalde temperaturer utgjør også en risiko for folkehelsen i nordisk kontekst, og urbane trær bidrar til å isolere bygninger ved å bryte kalde vinder. Dette reduserer indirekte energiforbruk og forebygger helseproblemer relatert til kulde. Til tross for generelt god luftkvalitet i Norden sammenlignet med store deler av øvrige Europa, står urbane områder fortsatt overfor utfordringer knyttet til luftforurensning, særlig fra transport og vedfyring, men også fra industri. For eksempel anslås det at rundt 6 700 mennesker dør for tidlig hvert år i Sverige på grunn av luftforurensning (Gustafsson et al., 2022). Det er derfor betydelig potensial for folkehelsegevinster ved å redusere luftforurensning og ved temperaturregulering, også i nordisk kontekst. Ved å dempe ekstreme temperatursvingninger forsterkes de luftrensende effektene av trær ytterligere, noe som demonstrerer deres doble rolle i å forbedre urbane miljøer.

Det finnes svært få studier om andelen grøntarealer i forhold til helse på Island, Færøyene eller Grønland, men den globale økningen i pollenallergier drives av faktorer som forurensning, redusert biodiversitet og utbredelsen av menneskeskapte, monodominante beplantninger, spesielt i urbane områder. Selv om grøntområder er viktige for innbyggernes mentale og fysiske velvære, kan de også utgjøre helserisiko ved å bidra til sensibilisering fra lokalt pollen. Dessverre er ikke de fleste urbane grøntområder utformet med hensyn til tilstander som allergisk rhinitt og astma. Selv om forskning har satt søkelys på de medisinske og botaniske aspektene ved allergier, mangler det en kopling mellom denne kunnskapen og dens anvendelse i landskapsarkitektur og byplanlegging. En bacheloroppgave fra Universitetet på Island tok for seg dette kunnskapshullet ved å undersøke helsevirkningene av allergifremkallende vegetasjon, og fremhevet casestudier som var utformet for å redusere allergener. Oppgaven foreslo også et redesign av Stakkaborg barnehage for å minimere eksponering for allergener og forurensning. Dette er et eksempel på hvordan utforming av uteområder kan skape et sunnere utemiljø for barn og lærere (Schneider, 2024).

Generelt er det viktig å anerkjenne at mekanismene bak de helsemessige fordelene med grøntområder, kan påvirkes av hvordan det fysiske miljøet oppleves. Én studie viste for eksempel at nabolagets grad av grøntareal hadde en positiv sammenheng med fysisk aktivitet. Det var også interessant å notere at nabolagets kulturelle historie også hadde en positiv kopling til både fysisk aktivitet og generell helse (Weimann et al., 2017). I tillegg ble forholdet mellom andelen grønt og fysisk aktivitet påvirket av opplevd trygghet. Dette indikerer at følelsen av utrygghet kan svekke de positive effektene av grøntområder på fysisk aktivitetsnivå.

Den komplekse sammenhengen mellom urbanisering, tilstanden til den urbane skogen, sosioøkonomisk status og menneskers velvære understreker betydningen av å inkludere lokalkunnskap i byplanleggingen. I Norden gjelder dette også særskilt kunnskapen til det samiske folk. Denne sammenkoplingen styrker bevisgrunnlaget for de positive effektene som skogsområder og trær har på menneskers helse.

Det har lenge vært etablert at det er et behov for å planlegge for et større mangfold av treslag i våre urbane landskap, for å dempe potensielle sykdommer som påvirker spesifikke treslag. For eksempel har 10-20-30 blitt fremhevet som retningslinje, nemlig at det maksimalt bør plantes 10 % av en enkelt art, 20 % av samme slekt og 30 % av samme familie.. Denne tilnærmingen fraråder å plante store eller sammenhengende områder med samme art eller kloner, for å forhindre at hele bestander blir påvirket av et mulig sykdomsutbrudd (Santamour, 1990). Ved at det planlegges for økologisk motstandskraft blir et økosystem bedre i stand til å tåle, og komme seg etter, forstyrrelser som sykdomsutbrudd eller utryddelse av en art på grunn av klimaendringer. Et bredt artsmangfold med biologisk variasjon fremmer robuste økosystemer som øker motstandskraften ved å spre risiko. Hvis én art forsvinner, kan en annen med lignende egenskaper ta dens plass. Trebestander som er ensartede eller har lav diversitet har lavere motstandskraft og er mer sårbare for forstyrrelser. Pågående klimaendringer forventes å føre til mer ekstreme værforhold, som kraftig nedbør og tørke. Derfor må vi bevare og gjenopprette robuste økosystemer når vi planlegger byene våre (Naturvårdsverket, 2024). En sterk økologisk motstandsdyktighet vil dermed støtte implementeringen av 3+30+300-prinsippet ved å sikre et stabilt og bærekraftig nivå av vegetasjon, uten merkbare perioder der arter forsvinner i store områder.

For å adressere disse utfordringene ble det gjennomført en tankesmie 25. september 2024, der deltakere og eksperter fra Trädkontoret og Ekologigruppen møttes for å diskutere. I en stadig varmere verden vil mange hjemmehørende arter måtte migrere til nye områder, mens andre kan tilpasse seg og forbli i sine nåværende habitater. I løpet av tankesmien ble det diskutert et scenario der trær mister sine naturlige habitater som følge av klimaendringer, noe som resulterer i en forskyvning av arter nordover. Denne forskyvningen legger et ansvar på de nordlige regionene, hvor Skandinavia kan måtte ta imot disse artene, som i tankesmien ble omtalt som "ansvarsarter". Med nye, ikke-hjemmehørende treslag følger også tilknyttede arter, som insekter og andre organismer, som mister sine naturlige habitater. Hvordan skal vi ta vare på dem? Et konsept som ble diskutert under tankesmien, ble kalt "på grensen" (on the edge), og refererer til muligheten for at de nordiske landene kan bli det siste tilfluktsstedet for arter som beveger seg nordover som følge av klimaendringer.

Trädkontoret AB (2024) har utviklet klimaprognoser som viser hvordan ulike arter forventes å bli påvirket av et varmere klima. For eksempel viser prognosene at den naturlige utbredelsen til dunbjørk (Betula pubescens) forskyves fra Nord-Europa og Sør-Sverige mot Nord-Sverige og Norge (Figur 6). Dette innebærer at der dette treslaget tidligere har vært vanlig kommer den gradvis til å forsvinne og måtte erstattes av andre arter. Utbredelsen av Storrobinia (Robinia pseudoacacia), som ikke er en hjemmehørende art, forventes derimot å flyttes nordover og arten kan komme til å trives i den sørlige halvdelen av Sverige. Dette treslaget har potensial til å vokse godt i urbane miljøer, men byr samtidig på utfordringer på grunn av sin invasive natur. Ved å kunne forutse fremtidig utvikling kan vi forberede oss bedre på klimaendringer ved å planlegge hvordan disse artene skal håndteres. Etter hvert som våre nåværende hjemmehørende arter beveger seg nordover, vil vi også trenge nye arter som egner seg for urbane miljøer for å opprettholde god trekronedekning og attraktive uteområder. Ved å være proaktive og analysere vekstmønstre og forhold for fremtidige arter kan vi skape en overlapp før hjemmehørende arter forsvinner eller migrerer nordover.

Det er utviklet ulike verktøy som kan brukes i byplanlegging for å velge de rette treslagene for spesifikke steder i urbane miljøer. Målet er å maksimere økosystemtjenester som bedre klimarobusthet, økt biodiversitet og dermed større trekronedekning. Gjennom datainnsamling identifiseres arter som er egnet for lokaliteten og som kan gi størst nytte, slik at rett tre plantes på rett sted. Det legges vekt på å plante friske, storvokste trær som tåler urbane forhold og fremtidige klimaendringer. Denne tilnærmingen er testet i Malmö, der informasjon fra kartlegginger ble kombinert med byens database over trær, for å forbedre valg av arter og øke plantingen av trær i boligområder. Konseptet med "plantable spots," sammen med en "målpyramide" som beskriver funksjonsbaserte og målorienterte artsvalg, er beskrevet av Bellan et al. (2022). Denne metodikken legger til rette for at det etableres et større artsmangfold og sørger for at et kvalitetssikret valg av trær resulterer i flere trær som kan vokse seg store. Dermed etableres en stabil og høy trekronedekning.

I løpet av tankesmien kom det frem flere forslag til fremtidige planleggingsverktøy. Ett forslag var å utvikle et konsept med "typiske steder" for å kategorisere ulike urbane miljøer som spesifikke habitater, med fokus på både makro- og mikroklima. Eksempler på slike miljøer inkluderer store områder, små områder, restarealer, parkområder, beskyttede parker og store, ubeskyttede områder. Et sentralt spørsmål er hvilke treslag som trives på disse stedene, og hvilke habitater som skapes? Diskusjonen inkluderte også risikoene ved å skape såkalte "ustabile steder," som innebærer å planlegge og etablere nye habitater – som torg eller andre byrom – som trekker til seg pollinatorer og andre insekter. Hvis stedet eller andre ledd i en biologisk kjede siden blir ombygget, fjernet eller endret, kan det i stedet bli en dødsfelle for arter som ikke kan flytte seg over store avstander og har blitt avhengige av det spesifikke habitatet. Dette støtter ikke den biodiversiteten som trengs for å skape en økologisk motstandskraft som kan redusere risiko.

De siste årene har spørsmålet om invasive arter og deres spredning, inkludert deres påvirkning på biologisk mangfold, blitt tatt stadig mer på alvor, med omfattende litteratur tilgjengelig om emnet. Det finnes fordeler og ulemper som må vurderes, men det å skape bærekraftige og klimamotstandsdyktige urbane miljøer kan kreve en mer nyansert tilnærming til saken. En forskningsstudie fra Lunds Universitet undersøkte hvordan treslagenes opprinnelse (hjemmehørende versus ikke-hjemmehørende) og urbanisering påvirker antall virvelløse dyr og trærnes fenologi i urbane miljøer (Kjellberg et al., 2022). Forskerne fant at ikke-hjemmehørende trær støttet færre virvelløse dyr og hadde senere fenologisk utvikling enn hjemmehørende trær. Dette kan påvirke faunaen av virvelløse dyr negativt, særlig i byer hvor ikke-hjemmehørende arter er vanlige. Effekten av treslagenes opprinnelse viste seg å være sterkere enn påvirkningen fra urbanisering, noe som understreker viktigheten av å bevare hjemmehørende arter i byer for å opprettholde biologisk mangfold og økosystemhelse. Samtidig står vi overfor realiteten at hjemmehørende plantemateriale vil vandre nordover som følge av klimaendringer. Det blir derfor essensielt å analysere hvilke ikke-hjemmehørende arter som kan være egnet for våre miljøer for å sikre fremtidig motstandsdyktighet. Den populærvitenskapelige artikkelen “Ett försvarstal för den förkättrade tysklönnen” (Åsegård et al., 2023) diskuterer fleksibilitet i valg av arter. Artikkelen beskriver risikoklassifisering som et verdifullt verktøy for å identifisere fremmede og invasive arter som kan true biologisk mangfold. Samtidig understrekes behovet for fleksibilitet ved innføring av ikke-hjemmehørende arter når sykdommer eller klimaendringer påvirker hjemmehørende arter. Strenge avgrensninger er viktige for å klargjøre forvaltningstiltak, men overdreven klassifisering bør unngås. For eksempel diskuteres platanlønnen (Acer pseudoplatanus) som et potensielt alternativ for klimatilpasning og økt biologisk mangfold i Sverige, da det ikke er bevis for at arten påvirker hjemmehørende økosystemer negativt. Noen eksotiske arter kan også fungere som vert for en rekke insekter og lav.

Det svenske Trafikverket (Hammarström et al., 2022), har utviklet en veileder for valg av planter i byggeprosjekter. Dokumentet fastslår at valg av planter i Trafikverkets prosjekter er tilpasset for å ta hensyn til fremtidige klimaendringer. Artene som foreslås i listen for «invasivfrie infrastrukturmiljøer» inkluderer både hjemmehørende og ikke-hjemmehørende arter, men disse er vurdert ut ifra en risikoklassifisering for å unngå å skape nye problemer med invasive fremmede arter. Trafikverket har konkludert med at det er mulig å bruke ikke-hjemmehørende plantemateriale for å håndtere klimaendringer, samtidig som de tar ansvar for artsvalget ved nøye vurdering av foreslått plantemateriale. Lignende konklusjoner trekkes av Östberg (2024) i artikkelen “Balans i trädbeståndet: inhemska, exotiska och invasiva träd i urban miljö”. Artikkelen diskuterer hvordan hjemmehørende trær støtter lokalt biologisk mangfold, mens eksotiske arter kan være viktige for klimatilpasning og motstandskraft mot sykdommer. Samtidig advarer artikkelen mot invasive arter som truer økosystemer. Forvaltning av urbane trebestander må derfor inkludere nøye artsutvalg og risikovurderinger for å optimalisere fordeler og minimere negative effekter. Med klimaendringer sliter mange av våre hjemme­hørende arter med å overleve i urbane miljøer, og flere har blitt hardt rammet av skadedyr, noe som har ført til betydelige massedød. Dette kan være katastrofalt for trekronedekningen og for muligheten til å se trær fra vinduet, ettersom parker og grøntområder også vil bli påvirket av tapet av arter, sammen med biodiversiteten i våre urbane miljøer. Eksotiske trær plantes ofte på grunn av sine spesifikke egen­skaper sammenlignet med våre hjemme­hørende trær. Dette kan være estetiske verdier, større toleranse for skadedyr og motstandsdyktighet mot klimaendringer, inkludert økt resistens mot temperaturvariasjoner, vannmangel og komprimert jord. Eksotiske trær bidrar til større artsmangfold, mens mange av våre rødlistede dyre- og insektarter i stor grad er avhengige av våre hjemmehørende trær.

En artikkel av Nässlander et al. (2024) diskuterer lignende kritiske faktorer for valg av treslag som er tilpasset urbane miljøer, særlig for å forbedre artsmangfoldet og håndtere endrede miljøforhold som tørke og varmestress. Artikkelen understreker betydningen av å velge et bredt spekter av arter for å styrke motstandskraften i urbane miljøer mot sykdommer, skadedyr og klimaendringer. Dette er spesielt viktig i krevende miljøer som gater og torg, hvor jordvolum og vannressurser er begrensede. Mange arter som tradisjonelt brukes i urbane miljøer, stammer fra fuktige og kjølige skogshabitater, noe som gjør dem mindre egnet til varme og tørre urbane omgivelser med et endret klima og de miljøforholdene som råder i byene. Dette inkluderer faktorer som tørke, varmestress og komprimerte jordforhold, som ikke alle arter kan håndtere. Derfor foreslår rapporten å vurdere nye, mer motstandsdyktige arter som tidligere ikke har blitt brukt i byer, for å sikre bedre overlevelse og ytelse under disse forholdene. Arter med høy toleranse for vannmangel og andre miljømessige stressfaktorer fremheves som avgjørende for vellykket etablering og langsiktig helse i urbane miljøer. For eksempel bør arter som tåler både tørke og flom prioriteres der ekstreme værhendelser forventes som følge av pågående og fremtidige klimaendringer. Betydningen av å ha færre, større trær som gir større positive helseeffekter for innbyggerne enn et større antall mindre trær, blir påpekt av Konijnendijk et al. (2022) og nylig i en studie fra Brussel, Belgia (Chi et al., 2022). Størrelsen på grøntområder er også viktig, ettersom større parker og andre grønne områder typisk gir flere muligheter for rekreasjon, er mer populære og inneholder større biologisk mangfold.

Det er åpenbart at vi for øyeblikket står overfor betydelige utfordringer, og med enda større utfordringer som venter innen urban økologi og valg av treslag. Forskningens funn samsvarer ikke alltid med perspektivene til praktikere, konsulenter og feltarbeidere, særlig når det gjelder bruken av hjemmehørende kontra ikke-hjemmehørende plantemateriale for å møte klimaendringer og invasive arter. I den nordiske regionen oppstår et nytt ansvar ettersom klimaendringer skyver nye arter av planter, insekter og dyr nordover. Det er mange aspekter som må vurderes, og det å være i forkant med analysearbeid gir ulike fagfolk muligheten til å enes om effektive strategier for fremtiden. Vi står overfor realiteten av pågående klimaendringer, som forventes å intensiveres, noe som krever kloke og veloverveide tiltak. Flere godt utviklede verktøy, som “plantable spots” (Bellan et al., 2022) og “artsvalsprocessen” (Nässlander et al., 2024), kan bidra til langsiktig planlegging og forvaltning, for å dempe effektene av klimaendringer og skape bærekraftige urbane grøntområder. Ved å bruke disse verktøyene samlet kan man oppnå målbare resultater og fremskaffe statistikk som viser effekten av tiltakene. Ved å lære av hverandres erfaringer gjennom ulike nettverk kan vi fremskynde fremgangen mot fastsatte mål. I tillegg er det avgjørende å se lenger fremover og ta hensyn til videreutviklingen av verktøyene og metodene vi skaper i dag, slik at vi setter proaktive mål for fremtiden.

Et annet presserende spørsmål er å sikre at urbane områder som etableres i dag, bevares i møte med fremtidig urban fortetting. Kan vi generere tilstrekkelige analytiske data og statistikk om utvikling av biologisk mangfold, sosioøkonomiske effekter, områdets attraktivitet, temperaturreduksjon eller forbedret drenering for å sikre at disse beslutningene er ugjenkallelige?

Det er tydelig at artsmangfold og trærnes størrelse er avgjørende for implementeringen av 3+30+300-prinsippet. Med pågående og forventede klimaendringer er det viktig å planlegge nøye for hvert artsvalg på det enkelte sted, ved å velge treslag som kan trives under krevende urbane forhold og tilpasse seg fremtidige klimautfordringer. Dermed kan trærne fortsette å levere viktige økosystemtjenester. Det er ikke selvsagt at fremtidige artsvalg kun kan inkludere hjemmehørende treslag. Dette krever en oppdatert vurdering av hvilke arter som vil være tilgjengelige og deres egenskaper. Fremadrettet forskning gjør det mulig å være bedre forberedt på invasive arter som kan true biologisk mangfold og artsmangfold, og gir oss strategier for å håndtere disse utfordringene i planlegging av urban grøntstruktur. Det finnes en risiko for at ikke-hjemmehørende arter som presterer godt i en gitt kontekst, kan måtte fjernes dersom de senere blir klassifisert som invasive gjennom lovgivning. Dette understreker behovet for langsiktig overvåkning og en fleksibel og tilpasningsdyktig forvaltningsstrategi for å sikre urbane økosystemer.

Kunnskap om betydningen av å velge et mangfold av arter for å styrke motstandskraften i urbane miljøer mot sykdommer, skadedyr og klimaendringer har eksistert lenge. Likevel har spørsmålet om invasive arter, deres spredning og påvirkning på biologisk mangfold fått økt oppmerksomhet de siste årene, noe som har ført til omfattende litteratur om temaet. Mange har utviklet effektive strategier for å konfrontere invasive arter og unngå introduksjonen av uegnede arter. Samtidig som det finnes betydelig forskning på hvordan hjemmehørende og ikke-hjemmehørende arter påvirker biologisk mangfold, kan praktiske erfaringer også belyse alternative tilnærminger. Derfor kan varierende holdninger til dette spørsmålet bli problematiske hvis det ikke oppnås enighet om hvordan vi skal møte klimaendringene fremover. Hvilke plantematerialer bør vi bruke når hjemmehørende arter presses nordover, samtidig som ikke-hjemmehørende eksotiske arter som kan passe til vårt endrede klima, etablerer seg?

Det finnes effektive verktøy for å planlegge passende artsvalg i urbane miljøer, som tar hensyn til de spesifikke behovene for hvert sted. Større trær bidrar til trekronedekning, gir skygge, har en kjølende effekt og filtrerer ut luftforurensning. De absorberer også regnvann, reduserer flom og forbedrer drenering, samtidig som de fremmer økologisk motstandskraft og øker biologisk mangfold. Til sammen skaper dette attraktive grønne miljøer, både synlige fra boliger og til stede i lokalmiljøet. Dette oppmuntrer beboere til å besøke disse stedene og forbedrer deres mentale velvære. Alt henger sammen, og selv om dette har vært kjent i lengre tid, begynner vi nå å etablere felles strategier for å møte klimaendringer.