Gå til innhold

Innledning

I møte med klimakrise, strømkrise og naturkrise får huseiere stadig nye råd om hvordan man best kan ta grønne valg. Disse rådene er ofte velmente, men i praksis gir mange av rådene vi får servert uventede og utilsiktede konsekvenser – både for huset og for miljøet. Det som fremstår som miljøvennlig og bærekraftig ved første øyekast, viser seg i mange tilfeller å gi et større miljøfotavtrykk når man ser nærmere på tiltaket.
Et godt eksempel på et slikt dilemma er hvordan huseiere blir rådet til å bytte ut gamle vinduer med moderne vinduer for å redusere energiforbruket. I utgangspunktet en åpenbar løsning: mindre varmetap, redusert strømforbruk, og dermed lavere utslipp av klimagasser. Men hvis vi tar med hele produksjonskjeden i regnestykket – fra utvinning av råmaterialer, produksjon av nye vinduer, transport, montering, og til slutt avfallshåndtering av de gamle vinduene - er det totale miljøavtrykket ved å beholde og vedlikeholde eksisterende vinduer langt lavere enn ved utskiftning.
Her spiller kulturminnevernet en viktig, men undervurdert rolle. Kulturminnevernet har tradisjonelt fremmet bevaring av bygninger og materialer av historiske og estetiske hensyn, men har i mindre grad synliggjort bevaring som et viktig klimatiltak. Det å ta vare på eksisterende bygninger, materialer og håndverksteknikker innebærer en betydelig reduksjon i forbruk av nye materialer og energikrevende produksjonsprosesser. Dermed blir vern og vedlikehold av eldre bygningsmasse i realiteten en viktig miljøhandling.
Tradisjonelle produkter, som vanligvis forbindes med bygningsvern, er også i all hovedsak det mest miljøvennlige valget. Forbrukere står overfor utfordringer når det gjelder merkeordninger og miljømerking. Miljømerkede produkter oppfattes ofte av forbrukerne som garantier for miljøvennlige valg, men dette er ikke alltid tilfelle. Produkter som ofte blir omtalt som miljøvennlige innen sin kategori, er ikke nødvendigvis alltid det beste miljøvalget når man ser helheten. For eksempel kan en moderne plastmaling med god miljømerking være et mer miljøvennlig alternativ enn mange andre plastmalinger på markedet, men det betyr ikke automatisk at den er bedre for miljøet totalt sett. Tradisjonelle malingstyper som ikke inneholder plast er et mer bærekraftig valg, fordi de ikke avgir mikroplast i naturen, og de beskytter underlaget bedre.
Dette komplekse bildet fører til forvirring blant mange huseiere. De står igjen med spørsmål som krever nyanserte svar.  Valgene huseiere tar, påvirkes også av myndighetenes regelverk og støtteordninger, som ikke alltid er tydelig nok på hva som faktisk gir den beste miljøgevinsten på sikt.
Formålet med prosjektet «Sustainable upgrading of Old Buildings» er å få frem gammel kunnskap gjennom en kunnskapsbank for huseiere.  Målgruppen er primært eiere av eldre hus, men også eiere av nyere hus kan dra nytte av rådene. Ved å se helhetlig på materialers livssyklus, fremme bevaring, reparasjon og vedlikehold fremfor forbruk kan man oppnå betydelige miljøfordeler og samtidig bevare kulturhistoriske verdier for fremtidige generasjoner.
Et ytterligere aspekt ved prosjektet har vært å dele erfaringer på tvers av landegrenser, og forskjellige nivåer. Fortidsminneforeningen (Norge) er en nasjonal organisasjon, Slöjd & Byggnadsvård en regional forvaltningsorganisasjon i Västra Götaland, og Kuldīga restaureringssenter er del av Kuldīga kommune, og er forvaltningsorgan for bygningsmiljøet i Kuldīga som er på Unescos liste over verdensarven.